Ved min hånd

Ved min hånd.

Hvad er et menneske, spør en, og dog har Gud ned igjennem tidene gjort store og underlige ting ved menneskehender. Vi har jo lest om alle trosheltene, «de gamle» som fikk godt vidnesbyrd ved sin tro, — om alle de veldige gjerninger de gjorde, og de forferdelige fristelser og lidelser som de utstod, fordi de ikke tok imot utløsning. Alle disse var mennesker, forkrenkelige og med et kjød som ikke kunde være Guds lov lydig og dog hadde et sind som stod i en uløselig kontakt med den fra evighet fullkomne, rene og hellige Gud. Opmuntrende skriver da også Jakob om profeten Elias. Og hvori ligger nu det særlig opmuntrende? I det at han bad og fikk tørke over landet, og at han atter bad og fikk regn? Nei, just i det at han var underlagt de samme vilkår som oss, som menneske begrenset og med et hjerte, hvori menneskefrykt ikke var en ukjendt ting og dog gjennem tro og bønn fikk i eie en makt, hvorunder endog naturelementer måtte føie sig. Også i nyere tid har vi mange eksempler på hvad mennesker kan utføre som har hatt i eie bønnens og troens hemmelige kraft.

Gud har nemlig til alle tider hatt noe han vilde ha utført, ti arbeidet innen skaperverket har fortsatt holdt ved fra tidenes morgen inntil nu. Og menneskene, de er som yrende små brikker i det store spill, som for oss fortoner sig som et eneste sammenhengende væv av gåter. Men hvad tilkommer det oss å forstå Guds plan fra begyndelsen til enden? — for oss gjelder det bare å forstå hans vilje med oss i nuet. For også nu er det noe Gud vil ha utført ved våre hender. «Her står jeg, jeg kan ikke annet», sa Luther i sin tid. Han kunde ikke annet enn å forbli tro mot det givne lys og fullføre den gjerning Gud hadde gitt ham å gjøre. For denne sin troskap blev det gitt ham åndsfrukt gjennem mange slektled. Og hvem har vel tellet på alle de sjele som ved hans hånd blev friet ut fra pavekirkens tyrani. Om sådanne menn kan det sies at de ikke har levet forgjeves. Han er dog ikke alene om denne ære. Vi kunne nevne mange fler, men deres tjeneste var mere skjult, dog skjult skal hverken de selv eller deres lønn bli på hin dag. Men tilbake til oss selv. Hvor står nu vi? Jo, i det 20aarhundrede har vi fått vår tørn, i en tid hvor de åndelige utskeielser sterkt nærmer sig kulminasjonspunktet; ti enden er nær. Og hvad kan vi for, at vi ved Guds uutgrundelige visdom og nåde er gitt en plass innen den forholdsvis lille flokk, som står i den aller skarpeste opposisjon mot synden, urenheten, falskheten og humbuken, som nu råder marken innen de troendes leire alle vegne? Til den edle strid har Herren hvervet oss i vår ungdom, og mange er det nu, som villig møter frem for å delta i striden på Herrens vældes dag. For Herrens sak vil vi ofre var ungdoms tid, vår ungdomskraft og alt som vi efter naturen har kjært. Ti intet er for godt eller for kostbart, når vår dyrebare frelseshøvding Jesus Kristus krever det. Og du kjære bror, du som vil gjøre Guds vilje, men ennu famler i det blå, bli våken og forstå den tid du lever i, og forstå Herrens kall til dig idag. Der ligger opgaver og venter på dig, gjerninger som du var utsett til å utføre fra før verdens grunnvoll blev lagt. Det er godt at du er ringe i dine egne øine og har små tanker om dig selv, men vit også, at det just er dette ringe, ja det som ingenting er, som Gud har utvalgt til å beskjemme det som er noe. Derfor: «Op til strid! Sett til Herren all din lid! Du skal ei tilskamme bli, blott dig selv du helt vil gi». Ja — men, sier du, kan man ikke lett bli opblest ved å tenke det, at Gud ved min hånd vil gjøre storverk? Jeg vil spørre dig: Har du noen gang sett en mann stå for en meget vanskelig opgave, han var satt til å utføre, og med ansvarsbyrde i hjertet samtidig være opblest? Å nei!

Jeg antar Moses var nær det man kaller kemisk ren for selvfølelse da han fikk i opdrag å føre Herrens folk ut av Egypten. Gideon var i sterk tvil — han så nok på sin egen uduelighet — om det virkelig var Guds vilje, ved hans hånd at gi utfrielse for det fortrykte israel. Det var da Peter bad Jesus gå ifra sig, fordi han så sig selv som en syndig mann, at han fikk befaling om fra nu av at fange mennesker. Og Paulus var vel nedfor som ingen annen, da han blev innsatt i sitt embede som «Hedningenes Apostel».

Og ikke må noen av oss tro at vi kan bli til nytte i og for Guds rike, om vi ikke har gått eller er villige til å gå gjennem ydmygelsernes ildovn.

I Daniels bok leser vi om noen som førte mange til rettferdighet. Disse skulde skinne som stjernene evindelig og alltid. Tenk, føre sjele til rettferdighet, det er mere enn å føre sjele til syndernes forlatelse. Av slike førere er der ikke mange nutildags, men de er høist påkrevet, fordi antallet av forførere er så svimlende stort, og fordi der også nu er sjele, ja mange sjele, som skal føres til rettferdighet. Ingen blir en fører, som ikke først selv har latt sig føre. Er det for dig en livssak å gjøre rettferdighet, og er det med dette mål for øie du kommer og hører, ja da skal både din inngang og din utgang bli til velsignelse.

Brender du dertil av iver for å få ført andre inn i samme rettferdighetsliv, ja da har en intet menneskes vidnesbyrd behov; ti du har vidnesbyrdet i dig selv, du er en av førerne.

Ifør dig da styrke du Herrens arm!

Legg vinn på troskap i det skjulte, i det små, i det som føles ydmygende, og du skal bli ledet med guddommelig enersji, mettet med himmelske livskrefter, som, hvor du lar din røst høre, heftig skal ryste jorden.

En rettferdig manns ord er som skarpe smeld, de gir ekko i de opriktiges hjerter i vide kretse. Les 2. Krønikebok 17, 6.