Dom

Dom. Døm ikke, forat I ikke skal fordømmes. Døm av eder selv hvad rett er. Det er altså riktig å dømme, og det er galt å dømme, ja til og med så galt, at man blir fordømt. Når dommen resulterer i, at ondskapen blir dømt og fjernet, da er dommen riktig. Når dommen jeg feller, går ut over personer til deres skade, da faller den tilbake på mig selv. Men når jeg dømmer hvad rett er, da lyser jeg og hjelper personen ut fra mørkets favnetak. En sådan dom er ikke en frukt av ondskap, men av kjærlighet til personen. Også denne dom faller tilbake på mig selv og virker på mig det jeg ønsket den skulde virke for den annen, nemlig utfrielse. Guddommelig dom skiller det onde fra det gode, det edle fra det uedle, så man velger det rette for ikke å bli bedradd. Men den dom som er av det onde — av Satan — tar personen, som har gjort det onde, og fordømmer personen tillikemed det onde og sier: «Du er ikke meget verdifull, som kan gjøre det sådan, du kan likeså godt gi op og sette dig nederst, osv.» Når vi dømmer slik, da blir vi selv satt nederst. Men når du skiller ut og sier: Det du gjorde var galt, det er så og så galt; men nu skal du rette på det og gjøre så og slik. Denne dom hjelper og utfrier. Efter den lov skal vi vandre eller dømme.