Frigjørelse fra synden

Frigjørelse fra synden.

Det er en almindelig mening, at det ikke gaar an at bli frigjort fra synden i dette liv. Dog sier skriften: Men nu da I er frigjorte fra synden og er traadte i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv. Rom. 6, 22. Frigjørelse fra synd i denne forstand vil si, at vi er frigjort fra syndens makt. Synden skal ikke længer herske over os. Rom. 6, 12.

Den fra faldet nedarvede synd ligger visselig i vore lemmer, men vi skal ikke lyde dens lyster. Ti vi er blit tjenere for den vi lyder, enten for synden til død, eller for retfærdigheten til liv og fred. Der er altsaa to kræfter i vort dødelige kjød. Jeg mener her i den gjenfødte sjel. Det er «naadens og retferdighets gavens» overvættes rigdom, og det er «den anden lov i mine lemmer», Rom. 5, 17 og rom. 7, 23.

Nu kommer det da an paa mig selv, hvem jeg vil tjene. Det hele ligger i viljen. Vi kan ikke undgaa fristelser, men vi behøver ikke at lyde fristelsen. Enhver fristes, idet han drages av sin egen lyst. Jac. 1, 14. Den lyst man kan drages av, det er jo synden i kjødet. Men saa staar det et litet ord: derefter, naar lysten har undfanget, føder den synd. V. 15. Vi har faat makt av Gud til at seire i fristelsen, saa dette «derefter» ikke behøver at føre os ut i gjørlig synd. Naar et menneske fristes, da maa han selv adlyde fristelsen, om det skal føre os til synd. Men det vil vi nu ikke længer. Vi vil nu tvert om tjene Guds lov med vort sind. Rom. 7, 25.

Men nu sier Paulus i samme vers, at han tjener syndens lov med sit kjød. Han tjener altsaa paa samme tid Guds lov med sindet og syndens lov med kjødet. Hvorledes skal nu det forstaaes?

Jo, ved at se nøkternt paa saken, saa vil vi forstaa det ganske klart av det praktiske liv. Tænk paa den mest aandelige mand du kjender her i verden. Han stræber av alle livets kræfter for at være Gud lydig, og han har ogsaa opnaad store resultater. Dog, ved nærmere berøring med ham vil du finde adskillige ting hos ham, som tilhører livet i denne verden, og som paa ingen maate stammer fra den Hellig-Aand og det nye liv. Der kommer altsaa gjerninger frem fra denne gudfrygtige mands liv, som stammer fra hans kjød. Han tjener altsaa syndens lov med sit kjød, skjønt han av hele sit sind tjener Guds lov. Hvad skal vi saa kalde disse gjerninger, som fremkommer fra hans kjød? Jo, Skriften gir løsning. Naar han faar se noget hos sig selv, som ikke er fremdrevet ved den Hellig-Aand, saa skal han døde (d.v.s. dømme) disse gjerninger, fordi de er fremdrevet av en «anden lov i hans lemmer». Rom. 8, 13.

Naar for eksempel en ellers gudfryktig prædikant fylder sit blad med reiseskildringer, da vil vi alle forstaa, at det er kjødet som er i aktivitet. Eller naar en prædikant bruker kjødelige vaaben og driver paa dør folk, som sier ham imot, da forstaar vi det er kjødet som er i tjeneste. Begge disse kan vistnok mene det bra i sit sind, men loven i lemmerne drar avgaarde med dem. Dersom nu disse prædikanter dømte sine legemets gjerninger, da vilde de omsider bli frelst fra dem. Men blir de beholdt, da er der stagnasjon i livet. Man er og forblir smaabarn i Kristus — traads baade alder og store menigheter.

Der er altsaa to slags frigjørelse fra synd. Den første frigjørelse er frigjørelsen fra syndens og dødens lov. Rom. 8, 2. Den anden frigjørelse, som ogsaa er fuldkommengjørelse, er frigjørelsen og veksten ut fra syndens lov i lemmerne. Den første frigjørelse er ogsaa omtalt i kol. 2, 11, hvor det heter, at vi er avklædt «kjødets legeme» (det legeme som gjorde synd og tjente synden) ved Kristi omskjærelse. Den anden frigjørelse, som skjer litt etter litt, er omtalt i Filp. 3, 7—16. Denne frigjørelse er ogsaa en frigjørelse i retning av det fuldendte. Dette hadde ikke Paulus endnu grepet. Han tjente endnu syndens lov med sit kjød, trods det at sindet av al makt var indstillet paa at tjene Guds lov.

Saken er nemlig den, at kjødet hverken er eller kan være Guds lov underdanig. Saalænge der findes den mindste gnist av kjød hos os, saa vil det faa utslag i en eller anden retning. F. exp. i stadig velvære, vellevnet, altid reise paa første plass, ta ind paa kostbare hoteller, fraadse i fattigfolks kollekter osv. osv. Alt er og forblir kjød, som maa dømmes, om man vil leve. Gud gjør nemlig ikke forskjel paa folk.

Hvad er saa at gjøre? Jo vi faar vaake over os selv og søke at gripe os selv i vore egne utslag av kjødet, og saa fordømme dette og rette paa det, saa livet kan bli mer fuldkomment en anden gang. Paa den maate vil vi gaa fra lys til lys og fra kraft til kraft. Hvorfor vet man intet om Gud? Nei, fordi man pleier kjødet, som er selve forhænget, der skiller os bort fra Gud. Riv ned dette kjød, saa er adgangen til Faderen aapen. Men masserne liker ogsaa at stulle og stelle pent med kjødet, og følgen blir den, at man helst vil ha en prædikant som gjør det samme, saa han endog kan forsvare kjødet. Men er det at gjøre tjeneste ved forhænget (kjødet)? eller er det at gjøre tjeneste ved ildoffer alteret? Nei, det er at være prest for folket og ikke for Gud. Av folket faar man derfor ogsaa sin løn, saa man kan pleie sit kjød baade under reiser og etter, eftersom det passer.

Av samme aarsak blir man fiender av korset og korsets ord. Man vil ha Kristus og kjødet i god behold samtidig, og man forstaar ikke, at der er krig mellem kjød og aand. Og den som vil være tjener for aand, han maa nødvendigvis komme i strid med enhver som forsvarer kjødet, i hvem og hos hvem dette kjød end maatte befinde sig. Dannet kjød og udannet kjød spiller ingen rolle for Gud, paa korset med det, ti det er forbandet. Siden der nu gjælder kun en ny skapning i Kristus Jesus, saa formener vi at være paa den riktige side og i Aandens tjeneste, naar vi drager sverdet mot alt kjødelig væsen, som gir sig skin av gudsfrykt, og som daarer folks hu. Ti de som har faat tjeneste i helligdommen bærer skylden for al synd mot helligdommen, og deres egen prestetjeneste. 4. mos. 18, 1.

Naar man derfor aar om andet fortsætter med at gjøre paatagelige legemets gjerninger, og ikke døder disse ved Aanden, da forstaar vi, at gamle prædikanter og saakaldte ledere, fortsættende kan være barn i Kristus. De taler som barn, skriver som barn og utfører barnestreker midt i sin egen forsamling, som de paa ingen maate makter at føre frem til hodet, Kristus. De gaar med andre ord aldrig ind i et dypere liv, og frelses aldrig fra den anden lov i lemmerne, som Paulus sier han saa. Men disse erkjender aapent og ærlig, at de ikke engang ser en saadan lov. Og hvorledes skal de da bli frelst fra den?