Guds styrelse

april 1928

Guds styrelse.

Gud, hans vei er fullkommen. 2 Sam. 22, 31. Der faller ikke en spurv til jorden uten han vil. Endog alle eders hodehĂ„r er talte. Matt. 10, 29 og 30. Gud er trofast som ikke skal lade eder fristes over evne, men gjĂžre bĂ„de fristelsen og dens utgang, sĂ„ I kan tĂ„le den. 1 Kor. 10, 13. Alle ting er dine tjenere. Ps. 119, 91. Vi vet at alle ting tjener dem tilgode som elsker Gud. Rom. 8, 28. Skjer der vel en ulykke i en stad, uten at Herren har gjort den? Amos 3, 6. Den som danner lys og skaper mĂžrke, som gjĂžr fred og skaper ulykke, jeg Herren gjĂžr alt dette. Es. 45, 7. Hvorfor knurrer et menneske som lever? Enhver knurre mot sin egen synd. Klages. 3, 30. Fra Herren er mannens skridt, og et menneske — hvorledes skulde det forstaa sin vei? Ord. 20, 24 — 16, 9 — 19, 21. Om Herren vil saa blir vi ilive, og vi skal gjĂžre dette eller hint. Jak. 4, 13—15. Herren dĂžder og gjĂžr levende; han fĂžrer ned til dĂždsriket, og fĂžrer op derfra. Herren gjĂžr fattig og gjĂžr rik; han nedtrykker og ophĂžier ogsĂ„. 1. Sam. 2, 6—7. Gud er god, og har all makt i himlen og paa jorden.

Troen pĂ„ (ikke kundskapen om) Guds fullkomment gode og allmektige styrelse av alt og alle, gir mig nĂždvendigvis full hvile — og dermed ogsĂ„ fullkommen seier over synden. Den som vandrer i denne troens hvile, er ulastelig og uovervindelig, om han enn ikke er fullendt. Just derfor vil jeg anbefale alle som tror Ă„ drĂžvtygge ovenstĂ„ende utvalg av skriftsteder. Det vil lĂžnne sig godt.

Grip det evige liv hvortil du er kaldt! Grip troen paa disse skriftsteder! Det er en kort og pĂ„litelig vei til hvile i Gud — til hvile under alle livets skiftende forhold, under alle hĂ„nde fristelser, motstand, nĂžd og ulykker.

Vi gĂ„r inn til hvilen ved tro. Det er for vantros skyld man ikke fĂ„r tak i denne ubeskrivelige salige hvile, dette seiersliv! Se Hebr. 4. Denne hvile utelukker naturnĂždvendig all synd. Der blir ikke anledning eller rum for synden. Takk og lov og pris!!! —

En uskikkelig gutt skyter sten med en sprettert, og en spurv faller til jorden. Man fristes til nidkjĂŠrhet pĂ„ syndere, hvilket skriften forbyder. Var det ikke fryktelig med den uskyldige spurven? Ikke en av dem faller til jorden uten eders himmelske fader vil. Han har all makt, og kunde ha hindret det om han vilde. Gud er god, hans vei er fullkommen, han sover ikke og forsĂžmmer ikke, han er ikke likegyldig, ikke halvhjertet og ringakter ikke det lille. Hadde det vĂŠrt bedre for spurven Ă„ leve, sĂ„ hadde Faderen — all uskikkelighet til trods — latt den leve. Det allerbedste skedde! Bedre kan ingen Ăžnske det!!! Ved denne tro avviser jeg fristelsen og mitt hjerte forblir i full hvile, sĂ„ mitt Ăžie er rent. Om jeg snakker til den uskikkelige gutt, sĂ„ blir det ikke for Ă„ hevne spurven, men for Ă„ gavne gutten. —

En mann stÄr ved en maskin og fÄr en finger avrevet. Han fristes til knur og klage mot Gud: «Hvorfor skulde dette skje?» Gud har dog tall pÄ og regnskap med alle hans hodehÄr, sÄ ikke ett eneste av dem rives bort uten han vil. Hvor meget mindre blev ikke fingeren bortrevet uten hans vilje. Alle ting er Guds tjenere. Efter Guds befaling (tjenere fÄr jo alltid befaling) tok maskinen med sig fingeren. Alle ting tjener tilgode. Hitinntil var det best Ä beholde fingeren; men herefter var det altsÄ bedre for hans frelse Ä undvÊre den.

Det var en ulykke. Men der skjer ikke en ulykke i staden uten at Herren har gjort den; og hvad han gjÞr, det er godt og fullkomment. Hadde det vÊrt fullkomnere Ä beholde den, da hadde han beholdt den, sÄ sandt som 2x2=4. Derfor hviler hans hjerte i Gud. Hverken i tanke eller ord tillegger han Gud nogen daarlighet. Job. 1, 22.

Man kommer ut for et ondt og vrangt menneske, som med vilje misforstĂ„r en, baktaler og lyver, og kommer med falske beskyldninger der blir trodd av chefen hvor man har sitt arbeide eller er leieboer. Man blir sĂ„ opsagt, og blir betraktet som et udskudd bare for det ene menneskes skyld. Er det ikke fĂŠlt? Man fristes til vrede, til skjĂŠldsord, til Ă„ gjengjĂŠlde ondt med ondt, til hat o.s.v. Ikke bare det; ti man fristes ogsĂ„ til knurr mot Gud: «Hvorfor skulde dette komme?» Har Gud svigtet mig, vĂŠrt trolĂžs? Nei, «Gud er trofast som ikke skal lade eder fristes over evne, men gjĂžre bĂ„de fristelsen og dens utgang sĂ„ I kan tĂ„le den.» Han som ikke tar feil, har altsĂ„ bedĂžmt min evne til Ă„ tĂ„le disse fristelser Ă„ vĂŠre sĂ„ store. Han har vist mig denne tillit — akkurat pĂ„ samme mĂ„te som han hadde tillit til Job. Se Job. 1, 8 og 12. Hvilken ĂŠre! Hvilket hĂ„p! Hvilken salighet! Jak. 1, 12. — «Den som danner lys og skaper mĂžrke, som gjĂžr fred og skaper ulykke, jeg Herren gjĂžr alt dette.» Herren har gjort det! Han som er god, han hvis vei er fullkommen. Han som veier og maaler alt, han fant at noe mindre kunde ikke bli en passende prĂžve for mig. Han tenker kun pĂ„ Ă„ gjĂžre mig vĂŠrdig til Ă„ krones sammen med Kristus Jesus pĂ„ hin dag. Lovet vĂŠre Gud!

Takk og lov og pris for lutringsilden! Hjertet forblir uforstyrret i sin dype hvile.

Mellem kjĂžp og salg trenger synden sig inn som en kile, sier Sirak. Men mellem hvilen i Gud og alt som kommer i ens vei, finnes der ikke spillerum stort nok for den spidse enden av en kile. Halleluja!

«Enhver knurre mot sin egen synd». Sig selv kan man med rette og til gavn anklage, hate og dÞmme, nÄr man selv gÄr over streken; men Ä knurre mot og klage pÄ andre, det er idel galskap all den tid Gud styrer alt til mit beste. Andres synd kommer kun pÄ tverke for mig, alt eftersom Gud tillater det, og kun efter mÄl og vekt kontrollert av ham selv. Han tillater det ikke, uten til mitt gavn. Og det man fÄr gavn av, skal man ikke vÊre misfornÞiet med!

En mann skal pĂ„ et mĂžte for Ă„ vidne om Gud, og han har noe riktig godt pĂ„ hjertet, sĂ„ han lenges dit. Ved et veiskille tar han feil av veien og havner langt om lenge pĂ„ en helt annen kant, slik at han ikke kan nĂ„ mĂžtet. Han fristes til Ă„ slippe alskens urolige tanker inn i sitt hjerte. «Var ikke dette en skam?» Han som hadde sĂ„ meget godt pĂ„ hjertet! Jo, kanskje det? Gud sov kanhende, i det kritiske Ăžieblikk, eller han var vĂ„ken, men trett og lei av alt dette strĂŠv med menneskenes barn, sĂ„ han ikke grep inn? Hvilke galmannstanker! Eller — hvilken tankelĂžshet! Han som styrer og leder kongers hjerter som vannbekker, hadde vel ogsĂ„ kraft nok til Ă„ styre dette «mĂžl» av et menneskebarn den forĂžnskede vei — om han vilde. Om Gud vil skal vi gjĂžre dette eller hint. Ja — fra Herren er mannens skridt, og et menneske — hvorledes skulde det forstĂ„ sin vei? Vi forstĂ„r kun stykkevis — han forstĂ„r alt! Broderen hadde noget godt pĂ„ hjertet. Det behĂžver der ikke vĂŠre nogen tvil om. Men Herren hadde noe bedre! Er det sĂ„ mystisk??? SĂ„ ubegripelig! At der var stĂžrre forrĂ„d og visdom i Gud enn i ham? Er dette vanskelig Ă„ forstĂ„, da er alt vanskelig. MĂžtet fikk en hel annen vending, hvilket Gud i dette tilfelle av en eller flere gode grunde fant bedre; og han som ikke kom pĂ„ mĂžtet, fikk en ekstra (hĂžist gavnlig pĂ„mindelse om sin ringhet, som han ellers ikke vilde ha mottat). «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud»! Hvor uransakelige er hans domme og usporlige hans veie! Rom. 11, 33. Gud, hans vei er fullkommen. Nu er det fullkomne skjedd!!! Gud styrte broderens vei til et Ăžde sted, hvor han i full hvile kunde tilbede og hĂžilove Guds storhet som aldri fĂžr, og den samme gode Gud var midt iblandt dem pĂ„ mĂžtet og fikk utrettet mere uten denne kjĂŠre broders nĂŠrvĂŠr pĂ„ mĂžtet, enn om han hadde vĂŠrt der. Intet Ă„ undres over da, at broderen tok feil av veien! HĂžilovet vĂŠre Herren!!! Han er Gud over alle ting! Og der er ingen stĂžrre. —

Den ene blir fattig og den annen rik, her i verden. Er det ikke uretfĂŠrdig? Nei, det er Herren som gjĂžr fattig og som gjĂžr rik; og Herren er retfĂŠrdig, og rett gjĂžr han. Kun forstĂ„r ikke mennesket hans gjerning. Dog, den kan forstĂ„es — i alltid dypere grad. I troens hvile Ă„penbares Guds visdom. Derfor gjelder det om Ă„ komme til hvile, sĂ„ man kan bli viis. — Under fattigdommen fĂ„r Gud best has pĂ„ synden, pĂ„ selvlivet, hos den ene — og under rikdommen lykkes det best med den annen. Hvad der tjener enhver isĂŠr aller, aller best — det gjĂžr han. Fullkommen er han. HĂžilovet vĂŠre hans navn!

Det er nok sĂ„ at de kjĂŠre ektefeller, i det lange lĂžp, kan fristes til Ă„ sukke mot hverandre og lure pĂ„ om ikke en annen kunde ha vĂŠrt bedre. Dog er det Gud som har sammenfĂžiet dem, han hvis vei er fullkommen. Hvis der i det heletat fandtes nogen mere passende person — nogen som bedre kunde bidra til vor nedbrytelse efter kjĂždet — enten pĂ„ den ene eller den annen side av Atlanterhavet, sĂ„ hadde den allmektige uten vanskelighet gitt oss vedkommende; ti alle ting er hans tjenere. For Ă„ fullbyrde hans vilje stĂ„r alle ting parat, bĂ„de oceandampere, undervannsbĂ„ter, og luftskiber, hester, biler og jernbaner, post, telefon og telegraf, innbydelser sĂ„velsom advarsel, bĂ„de ondt og godt, bĂ„de sandhet og lĂžgn. Gud har alle trĂ„der i sin hĂ„nd. Intet klikker i hans styrelse. Vi kan trygt synge: «Store Gud . . .» Troens hvile er velsignet, hĂžit ophĂžiet! Den sier mig at jeg ved Guds uransakelige visdom og godhet har fĂ„tt den beste ektefelle pĂ„ kloden. Bedre vil jeg ikke forlange det. Allesammen har fĂ„tt den beste! PĂ„ den mĂ„ten blir det ikke vanskelig Ă„ elske sin ektefelle trofast inntil dĂžden, selv om vedkommende har aldri sĂ„ mange skavanker. Gud er underfull! Ja hans navn er: Under.

Vreden — hvorledes gĂ„r det med den? Den hviler i dĂ„rers barm. Pred. 7, 9 og 10. Hvad bestĂ„r dĂ„rskapen i? Jo, at man vil ha det anderledes enn det er her i verden, anderledes enn det som tjener oss best. Det er kun galskap. Hvilen i Gud utelukker all vrede.