Vårt himmelske kall

Vårt himmelske kald.

Hvem dette kald gjelder: Ingen andre har del i dette løfte enn de som hører på hans røst, så de lyder ham. Av vers 22 ser vi, at det er for dem som gjør alt det han sier. Sammenlign dette med Matt. 28, 20 og 2. Kor. 2, 9 og 10, 6, samt Rom. 1, 5. Den store skare av mennesker som tror på forsoningen, men som lever sig selv, har ingen del i dette løfte og denne arv. De hører med til trellkvinnens barn som ingenlunde skal arve sammen med den frie kvinnes barn. Gal. 4, 30.

Hvad vi er kaldt til: Det står antydningsvis nevnt i vers 22. Gud vil være en fiende av vore fiender og en motstander av våre motstandere. Da kan jo enhver regne ut hvorledes det vil gå med dem! Hvis den almektige vil ødelegge dem, da blir det nok ikke noe igjen av dem! Dette er med andre ord et eiendommelig uttrykk for fullkommen seier over vår motstander djevelen — fullkommen seier i vår kamp mot synden. Aab. 12, 11. Rom. 16, 20 — 1. Joh. 2, 13 og 14 — Hebr. 12, 4.

Av vers 23 ser vi at alle de fiendtlige folk skal tilintetgjøres, både amoriterne, hetiterne, ferisiterne, kananiterne, heviterne og jebusiterne. Nu er det egentlig ikke mennesker som er våre fiender, men synden.

Derfor tilsvarer disse forskjellige folk de forskjellige slags synd. Alle disse er vi kaldt til å tilintetgjøre! Sammenlign dette med apostlenes samstemmige formaninger til å avlegge dem alle. Kol. 3, 8 og 9. 1. Pet. 2, 1. Jak. 1, 21. Hebr. 12, 1.

Når dette kan fullbyrdes: Av vers 29 og 30 ser vi at Gud ikke vilde gi full seier over alle disse fiender (over all synd) på «ett år». Heller ikke sier han noe om at han vilde gjøre det på to år; men at han litt efter litt vilde utjage fiendene, inntil vi omsider kunde ta landet i eie, få fullkommen seier. Dette er selvsagt overmåte interessant og lærerikt — elskelig til å få forstand av. 1. Kor. 10, 11. Rom. 15, 4.

Hvorfor ikke drive alle disse fiender på dør i en viss fart? Er der ikke kraft nok hos Gud??? Jo, mer enn nok for alle!!! Javel, men hvorfor nøler da Gud med å gi oss fullkommen seier? Ti det var jo han som ikke vilde forjage alle på ett år! Vi vilde nok mer enn gjerne bli kvitt alt på en gang, uforstandige som vi er. Men han er såre viis. Hans vei (hans måte å gjøre det på) er fullkommen!

Jo, grunden står ganske tydelig, nøiaktig og bestemt angitt i vers 29: «forat ikke markens dyr skal formere sig mot dig». Dette er for oss et fullkomment billede!

Blev alle disse folkeslag plutselig utdrevet, vilde der bli nokså øde i landet, og alle vilde dyr kom da til å få ekstra gode kår; de vilde frådse i høns og ender, sauer og kjør, og formere sig noe ganske forfærdelig — slik at seiren over alle disse seks folkeslag blev en høist tvilsom avfære. Ti hvad hjalp det vel om vi beseiret aldri så mange folkeslag, hvis der efterpå kom løver, tigere og leoparder — tallrike som havets sand — og gjorde ende på oss i ett øieblikk???

Det store spørsmål blir derfor hvad nu disse dyr tilsvarer i vår kamp? Det må iallefall være noe for sig selv, som på en måte står i strid med synden forøvrig, men som også selv er synd — en aldeles livsfarlig en.

Det hører ikke med blandt synden i almindelig forstand, står ikke nevnt blandt de rekker av synd som vi formanes til å avlegge, Kol. 3, 8. 9. 1. Pet. 2, 1, eller blandt kjødets gjerninger, Gal. 5, 19—21. 1. Kor. 6, 9 og 10.

Når der er igjen endel fiendtlige folk (synd), er faren for dyrene mindre; men om alle disse folk (all synden) plutselig forsvandt, da blev faren for dyr overhengende! Mon hvad dette er for noe djevelskap, som vil gjøre ende på oss, nettop når vi vinder en veldig seier, når vi i en fart blir høit ophøiet? Jo, det skjønner vi nok. Det må være hovmodet. Når vi istedetfor de 6 fiendtlige folk setter de forskjellige slags syndige gjerninger, og istedetfor markens dyr setter hovmodet — så stemmer alt sammen nøiaktig på håret!

Det er utrolig hvor lite et menneske tåler av ophøielse. Hurtig som lynet kommer hovmodstanken: «Du er gutten!» Skulde man derfor i en fart (før man blev befestet i det lave) bli fullkommen seierherre over alt som Skriften kalder synd, så vilde man bli fullstendig besatt av hovmod, og altså bokstavelig talt «gå i hundene,» overensstemmende med det ord: «Hovmod står for fall.»

Når seiren mislykkes for oss, når amoriter eller kananiter slår oss, da holder dette hovmodet stangen. Vårt hovmod får et knekk for hver gang det mislykkes for oss. Dette er fra Guds side en krigslist. Syndens rike blir splidaktig med sig selv, og går derved sin undergang imøte. Der blir borgerkrig i syndens land. Lovet være Gud for det! Dyrene gjør ende på nogen av «...iterne,» og disse gjør ende på nogen av dyrene, og hindrer dem i å formere sig.

På denne måte svekkes fienden, mens vi styrker oss til de avgjørende slag. Vi blir imidlertid rotfestet og grundfestet i sandheten, i vårt kald og utvelgelse, i håp og tro og kjærlighet; og fremfor alt blir vi av erfaring bekjendt med de lumske og livsfarlige dyr.

Når Gud finner at vi har fått passende bukt med hovmodet, når vi «har formeret oss» tilstrekkelig, slik at vi er istand til å beherske det hele — både alle «...iterne» og dyrene — da vil han sette vårt landemerke «fra hav til hav» vers 31.

Man «skulde aldri tro» at det var så farlig med disse dyrene, med dette hovmodet, at det var nødvendig for Gud å ta slike forholdsregler! Tenk — at hovmodet er så forfærdelig stort! Dog, om vi vil åpne våre øine, gi nøie akt, og tenke efter, kan vi nok i noget mon forstå Gud i denne hans handlemåte.

Om man bare tenkte stort om sig selv når man seiret som en Napoleon, så var det ennda ikke så forferdelig, selv om det var galt nok! Det kunde da iallefall sies at der fantes en mening i det, selv om denne mening var forkastelig! Men hvad skal man si til den almindelige, dagligdagse foreteelse — at man er en elendig stakkar, en orm, en maddik, som hverken lever et seirende liv eller vinder sjele, og allikevel syns man vel om sig selv, er stolt og stiv, og blir fornærmet når man ikke blir aktet stort nok eller får ære nok??? Det er jo et hovmod så stort at det ikke kan uttrykkes med ord!!! Det er aldeles meningsløst! Det må sies å være «det glade vanvidd!»

Kan man være så stor i sine egne øine midt i sin elendighet, hvorledes skulde det da gå om Gud plutselig ophøiet en sådan over all sin elendighet??? Vi forstår at dette vilde bety den visse undergang.

At vi trenger til å formere oss først, før vi kan ta hele landet i eie, det betyr altså at vi først må komme til ende med det grenseløse hovmod som kan få oss til å være stolte midt i vår elendighet — før der kan bli tale om fullkommen seier og ennda være ydmyg. —

Men tenk — hvor store ting Gud i sin tid kan få utrettet med en elendig stakkar! Tenk — å få nåde til å utjage alle fiender fra sitt åsyn, og enda ikke tenke nogen hovmodstanke, men være som den ringeste, alles tjener og trell!!!