Svik

januar 1927

Svik.

Der er skjelden tale om svik, baade i og utenfor menigheten. Man kunde tro det var noget som i almindelighet sjelden eller aldrig forekom. Men det er nok ikke saa. Dette kan vi ved tro komme til forstaaelse av ved at betragte nogen skriftsteder.

Jesus sa om Natanael: «Se det er i sandhet en israelit i hvem der ikke er svik.» Joh. 1, 48. Dette var altsaa noget ualmindelig stort og godt; ellers vilde han ha sagt: «Der kommer ogsaa en i hvem der ikke er svik.» Det almindelige er altsaa at man i noget mon har svik i sitt hjerte.

Naar Esaias profeterte om den kommende Kristus, og med faa ord skulde nevne hans ophøiethet over det almindelige, saa sa han: «.... og der var ikke svik i hans mund», Es. 53, 9, slik som det pleier at være med menneskene, nemlig.

Likedan naar apostelen Peter med faa ord skal beskrive sin store mesters fortrin fremfor andre mestre her i verden:

«.... heller ikke blev der fundet svik i hans mund», 1. Pet. 2, 22. Det var altsaa noget ekstra godt noget ualmindelig!!

Naar Peter formaner en utvalgt æt, et kongelig presteskap, et hellig folk (1 Pet. 2, 9), til at avlegge all svik (1 Pet. 2, 1) — saa ser vi jo tydelig at han forutsætter at de, trods sin ophøiede delagtighet i Kristus Jesus, allikevel er befængt med svik.

Siden vi formanes til at avlegge dette, saa gjælder det jo at faa øie paa det og erkjende det; ti hvorledes skulde vi kunne avlegge hvad vi ikke engang ser?

Hvad er saa svik? Det er i slegt med løgn, hykleri, skrømt og forestillelse og ligner næermest tvesind — to sind — to interesser. Det er delthet. Idet man foregir at elske Jesus alene, har man allikevel nogen anden eller noget andet i bakhaand. Ved leilighet, naar der kommer en knute paa traaden eller man blir træt av al stride troens gode strid, kan man derfor komme til at svike Kristus og falle tilbake paa eller hengi sig til den anden eller det andet — f. eks.: 1. Tim. 6, 11 og 2 Tim. 4, 10.

Det motsatte av svik er sandhet og oprigtighet, at man er hvad man sier sig at være, og at man er det helt, ikke stykkevis og delt. Man staar eller falder, blir mottat eller forkastet, rost, dadlet eller oversett sammen med sandheten, sammen med den man har utvalgt og tilsværget troskap, sammen med sin egtefelle, med menigheten, med Kristus. Se Rom. 15, 3. Kristus var saa helt for og med Faderen, at deres haan som egentlig var rettet mot ham, faldt paa Kristus. Eller som Paulus sier: «Ti vi magter ikke noget mot sandheten, men bare for sandheten.» 2 Kor. 13, 8.

Vi har ogsaa et andet sted i Skriften som med veldig sterke ord sier oss hvor almindelig svik er: «Ti jeg har ingen likesindet som oprigtig kan ha omsorg for eder; ti de søker alle sitt eget, ikke hvad der hører Kristus til; men hans (Timoteus) prøvede troskap kjender I....» Fil. 2, 19—22. Se ogsaa 2 Kor. 11, 13 og 2, 17 (merk 6te og 7de ord) —Kol. 4, 10 og 11Fil. 3, 17 og 18 (merk 2det ord i 18de vers).

Ikke flere likesindede at sende til Filippenserne end Timoteus!? Bare denne ene som oprigtig kunde ha omsorg for dem — kun en eneste av mange som efter Paulus’ lys tjente sjelene helt fri for svik. End alle de andre da? Der var jo mange tjenere, mange arbeidere, mange evangelister og hyrder, mange predikanter, mange medarbeidere, mange som hadde omsorg for dem! Nogen av dem haode nok ikke engang begyndt at efterkomme formaningen i 1 Pet. 2, 1— mens andre vel hadde begyndt, men endnu ikke var færdig dermed.

De talte nok Guds ord med kraft og glød, trøstet og opmuntret sjelene, bad for og med dem, besøkte dem og var venlig mat dem, men — hadde dog i bakhaand tanker om ussel vinding og fordel paa menneskelig vis ved alt dette. De hadde alle mere eller mindre levning av svik i behold. De var derfor avskaaret fra at tale slik som Paulus og Timoteus gjorde, 2 Kor. 2, 17 og 1 Tess. 2, 4—6 — og maatte nødvendigvis i noget mon komme ind under Gal. 1, 10. — saaledes var det den gang. Saa sandt som Gud ikke har forandret sig og ei heller menneskene eller vor motstander — saa forvisset kan vi være om at det ikke er bedre idag.

Det gjælder derfor — mens det endnu er naadens tid — at hver enkelt av oss gjør sig umak for hurtigst og grundigst mulig at bli kvitt all levning av delthet, saa vi ikke i noget mon vandrer paa to veie, ikke har to slags interesser, ikke to elskere, ikke to kilder at øse av; men at vi som David syngende og dansende i sandhet kan utbryte: «Alle mine kilder er i dig!» Det er om at gjøre at komme til ende med alt man har i bakhaand, med alle bihensyn og alle tillegsberegninger, saa man ikke søker Gud eller gaar paa møter eller holder møter eller blir predikant eller missionær, eller gir gaver eller foretar sig nogetsomhelst av to grunde.

Skaff dig et banner: «Sandhet, renhet, oprigtighet, egthet og trofasthet!» Heis det tiltops og plant stangen i bakken ved din side. Naar dit dødelige legeme en dag segner — da la det segne under denne fane! Da dør du med ære. Gud vil ære dig. Da dør du som en god Jesu Kristi stridsmand!

Da har du været salig i tiden og skal være det i evigheten, fordi du trolig har fulgt ham i hvis hjerte, aand og mund der ikke eksisterte svik. Amen.