En vei å vandre

En vei at vandre.

De fleste mennesker maa i dødsøieblikket domfælde og fordømme alle sine livsgjerninger. Ja, de er saa syndige, at der maa bedes om tilgivelse for dem. Man slipper da som nøken ind i frelsen.

Kun en av de tusinder av kristne kan si som Paulus: Jeg har stridt den gode strid, fuldendt løpet, bevaret troen. Forhør dig med kristne bekjendere, og du skal finde at slike ting som «løp» og «vei» er noget aldeles ukjendt for dem. Jesus er «Veien» — en vei at vandre paa. Han er «Sandheten». Man kjender ham mest og bedst som «naade». Dog, hans navn er «Sandheten» — ikke «Naade». Allikevel har han fuldt op av naade hos sig for at gi til den som vil la sig frelse ved sandhet. Man kan motta naade forgjæves om ikke erkjendelse av sandheten følger efter. Kristus er fuld av naade og sandhet; men kun sandheten frigjør.

Jeg har hørt en prædikant som forkynder, at man skal bare se paa Jesus, saa blir man ham lik. Tror ikke man blir nogen stjerne ved at sitte stille og stirre paa en stjerne. Men faar Kristus ved sin Aand virke i os til at ville og utrette, da vil man bli forvandlet efter hans billede fra herlighet til herlighet. Det blir en vei at vandre, et løp at fuldføre. Vor vilje maa bøies for at bli lik Jesus. Det hjælper ellers ikke hvad man ser, og hvorlænge man ser.

La os holde os til sandheten, og den skal frigjøre os fra synden og fra selvlivet. Ja, den skal frigjøre os fra religiøse eventyrere og deres eventyr. Visdommen skal være vor tro ledsager i dette liv, og ved den skal vi faa herske med Kristus i det kommende.