Helliggjørelse

Helliggjørelse.

Helliggjørelse er ikke det samme som at faa seier over synden, slik som dette i almindelighet menes. At synde, gjøre synd, det er at gjøre det vi vet vi ikke skal gjøre, eller at la være at gjøre det vi vet vi skal gjøre. Naar vi gjør det vi vet vi skal gjøre, og ikke gjør noget av det vi vet vi ikke skal gjøre, da sier vi at vi har seier over synden: vi gjør ikke synd, synder ikke.

Helliggjørelse betegner den skridtvise fordømmelse av synden i kjødet, derved at vi frivillig erkjender dommen av Guds lys, som han lar skinne ind over og ind i vore gjerninger, efterat de er utførte. Eller: Helliggjørelse er renselse fra det som vi ikke vet er ondt, men som dog er det, hvilket vi erkjender ved Guds overbevisning, eller ved lysets indtrængen i forholdet.

Naar lyset har dømt noget, da fordømmer vi der og blir saa ved tro frelst fra det. Dette er den gjerning som Gud saa gjerne vil gjøre med os efterat vi har faat vore synders forlatelse, efterat vi er føtt paa ny, efterat vi har faat seier over synden, slik at den ikke hersker i vort dødelige legeme, idet vi ikke lyder dets lyster.

Helliggjørelse er den renselse som omtales i verset: «.... og hver den som bærer frugt, den renser han, forat den skal bære mere frugt.» Joh. 15, 2. Altsaa: Netop da, naar jeg bærer frugt i og ved Gud, da trænger jeg renselse, ikke fra selve gjerningen, men fra noget andet som just kom frem derved at den bestemte gjerning skulde gjøres.

Den som er mest tro, blir mest helliggjort. Det blir han fordi han tar mest vare paa at gjøre Guds gjerninger, og vaaker og holder eftertanke.

Den som intet har prøvet, vet ikke hvad han kan og hvad han ikke kan. Og naar han ikke vet om, at han ikke kan en ting, hvorledes kan han da ha trang efter at kunne det? Og naar han ikke har trang, hvorledes kan han saa søke det? Og naar han ikke søker, hvorledes kan han da finde?

Dette stemmer med det gamle ord: Visdoms begyndelse er: sin egen daarlighet at kjende. Ti naar jeg hos mig selv finder daarskap istedetfor visdom, da faar jeg (naar jeg er av Gud) trang efter at faa visdom, og Gud fylder vor trang efter sin rigdom av herlighet.

Den som f. eks. ikke kjender sin mangel paa taalmodighet, han kan ikke bli mer taalmodig, og, han kan ikke lære sin mangel paa taalmodighet at kjende, uten ved at prøve gjerninger der kræver større taalmodighet end den han har.

Herav kan vi forstaa betydningen av at ta vare paa Guds gjerninger (Aab. 2, 26), at lægge vinn paa at vise dyder (2 Pet. 1, 5 og flg.), at prøve sine egne gjerninger (Gal. 6, 4) og idetheletat at gi nøie agt og holde eftertanke i alle dele.

Derved faar vi anledning til at opdage vor daarlighet, mangel og uduelighet, hvilket igjen gjør at vi kan faa dette erstattet av guddommens fyldes indhold.

Men, hvem er det som vil gjøre sig saadan umak? «Slikt stræv! Noget saa pinlig som at skulle faa se sin skjulte daarlighet stund efter stund og aldrig vite sig fri for dette! Slik trældom!

Nei! Bort med dette! Gi os «Barrabas» fri! La os slippe at bli plaget av denne uavladelige dom! Dette gjennemtrengende lys behager os ikke!

Men tal kun til os om fred og kjærlighet, om musik og sang, vin og sterk drik og jubel — det liker vi at høre.» (Mika 2, 6 og 11, Amos 5, 23 og 24.)

Saaledes er endnu idag mængdens røst.

Men salige er de som har lært at fornegte sig selv i denne verden.