Veien til tronen.
I tænkte ondt imot mig, men Gud tænkte det til det gode. 1 Mos. 50, 20.
Disse ord som blev talt av Josef til sine angrende brødre, aabenbarer hans tro til og hans kundskap om Gud som hadde været med ham i motgangens dage og ført ham fra fængslet til tronen. Disse ord viser klart at for Guds barn er intet av hvad man møter av underordnet betydning.
Nogen har sagt at Gud ikke har nogen skarpe instrumenter blandt sine skatter, at han derfor maa benytte andre — somme tider endog satan selv — for at gjøre det nødvendige renselsesarbeide blandt sit folk. «Paa den dag skal Herren rage med en ragekniv som er leiet...» sa profeten Esaias, og kongen av Asyrien var den leiede ragekniv, hvormed Gud skulde utføre sine hensigter med sit folk Israel. Es. 7, 20. «Jeg vil feie det bort med ødelæggelsens feiekost,» sier Herren angaaende Babel. Es. 14, 23. Mange andre eksempler kunde hentes ut fra skriften for at vise hvorledes Herren, saa at si, gjør bruk av raa redskaper for at naa sin hensigt baade med verden og blandt sit folk.
Guds behandling med Job.
Satan fik tilladelse til at bruke alle sine midler mot Job, men de tjente kun til at Job fik en dypere forstaaelse av Gud og en større velsignelse, idet Gud gav ham dobbelt, da hans trængsels dage var over. Saaledes var det med Josef. Da han var en ung mand aabenbaret Gud ham i et syn sine hensigter med ham, og da Josef i sit hjertes uskyld fortalte det hele til sine brødre, visste han litet om at netop hans brødres misundelse skulde bli redskapet til at føre ham frem til maalet av hans drømme. «Skulde du regjere over os, og skulde du herske over os», sa hans misundelige brødre. Hat og avind fyldte deres hjerter (1 Mos. 37, 10. 11) og det varte ikke længe inden det bar frugt, og de besluttet at dræpe ham, idet de sier: «Saa vilde vi se, hvad der blir av hans drømme.» Og hvad fik de se? Jo, at Guds raad staar fast og blir fuldendt i tidens fylde, men det sker ofte gjennem forunderlige midler og ofte gjennem bitre taarer.
Der er megen tale om at være opreist med Kristus og sat i det himmelske, og hvor vi lever et herskende liv med ham, og dette herskende liv skal i sandhet være enhver troendes del i Kristus Jesus. Der er mange som har faat opladte øine for sin plads paa korset, hvor de er korsfæstet med Kristus, og dette har ført dem til at se og erfare friheten og seiren av det himmelske liv. Men enhver efterfølger av Jesus vet, at samtidig med det opreiste og herskende liv i aanden faar vi erfare hvad det vil si at efterfølge Jesus paa korsets vei, saaledes som Paulus skriver i Fillip. 3, 10: Saa jeg kan faa kjende ham og kraften av hans opstandelse og samfundet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.
Naar vi ser hen til denne «Guds vei», saa finder vi mange som ved aandens aabenbarelse har forstaat, at paa grund av deres liv i forening med Kristus i hans død og i hans liv, har deres færd gjennem livet i mange maater hat likhet med Josefs. Skjønt Josefs vei gik gjennem sorg og taarer, saa naadde han tronen, og han blev et Guds redskap til frelse for mange i det land, hvor han hadde levet sit skjulte lidelsesliv, og hvor hans tro paa de ord Herren hadde talt til ham om hans liv, blev sat paa prøve til det yderste.
Menighetens lidelsesvei.
Det er ind paa denne vei Gud nu leder sin menighet. En vei hvor man løses fra alt selvisk og helliger alt til tjeneste for andre. Det blir et martyrliv, idet man lider og taaler alt idet man sier: «Gud tænkte det til det gode.» For at tjene Guds hensigter blev Josef skilt fra sit hjem og fra sit land og ført ind paa en vei i saadanne lidelser som ikke lar sig beskrive. Hans fader Jakob sørger over ham i lange tider, men Gud tillater hans taarer, og han vet, at naar tiden kommer vil Jakob se tilbake paa sine lidelser og si: «Gud tænkte det til det gode.» Saaledes er det ogsaa med os. Kunde vi se som Gud ser, da vilde vi midt i vore lidelser og smerter erkjende, at dette er en vei til velsignelse, og vi vilde i tro være stille og si: «Gud tænkte det til det gode.»
I det fremmede land blev Josef ført længer og længer ned indtil han fandt alt i Gud. Gjennem hele hans liv finder vi Guds haand som leder: 1) Hans liv blev sparet ved en av hans brødres medlidenhet. 2) Han fik paa sin vei saadan utdannelse som gjorde ham skikket til at herske over Egypten, da tiden kom at han skulde ophøies. 3) Ledelsen hadde gjort ham saa selvstændig — paa en maate og saa ubehjælpsom paa en anden, at han kunde bli et virksomt redskap i Guds haand.
I vor kortsynthet glemmer vi saa ofte at Gud ser enden fra begyndelsen, og at han i sin visdom ofte helliger øieblikket, for senere at trække velsignelsen frem derav.
De lidelser Josef gjennemgik gjorde ham istand til at bære ophøielsen til tronen, idet han i en sagtmodig og stille aand isandhet var «løftet over alt» i denne verden «ved tapet av alt.» Vi finder ingen harme hos ham mot hans brødre som hadde hatet og misundt ham. Naar de nu efter Guds tilskikkelse kommer og faar se «hvad der er blit av hans drømme,» da slaar hans hjerte dem imøte i kjærlighet: Vær nu ikke bekymret og harmes ikke over at I solgte mig hit, ti for at holde eder ilive har Gud sendt mig hit. I har ikke sendt mig hit, men Gud. Dog, vi maa huske, at det ikke var Gud som var kilden til deres hat og misundelse, men Gud tillot det som var indeni dem at komme frem for at det skulde tjene hans planer. Og saaledes er det med alle Guds barn som gaar korsets vei. Det var ikke Gud som var ophavet til deres raseri som ropte: Korsfæst ham, korsfæst ham, da Jesus møtte for Pilatus. Men Gud tillot mørkets magter at sætte menneskenes lidenskaper i bevægelse, for at hans raad skulde staa fast, at lammet skulde dø. Mørkets fyrste maa spørre om tilladelse, før han faar lov til at røre en Job og en Peter, men menneskenes lidenskaper — som altid er meget bitrere, naar de er sat igang av religiøse grunde saaledes som ved Golgata — er under hans kontrol. Josefs brødre kunde forene sig om at ta hans liv — men hans liv blev dog sparet. Han kunde bli bragt til Egypten, men der var en plads færdig for ham, hvor han blir utdannet til sin fremtidige høie stilling. Og naar tilsidst jernet trænger ind i hans sjæl (Ps. 105, 18) og hans time er paa det mørkeste — da, just da er han nærmest tronen.
Herske med Kristus.
Løft eders hoder, Guds barn! Eders «drømme» om at regjere med Kristus skal gaa i opfyldelse. Dersom vi lider, skal vi herske. Korset er veien til tronen. Se ikke paa den «leiede rakekniv» som beskjærer dit liv fra alt som ikke passer for tronen. Du maa seire som Jesus seiret. Han levde slik i Faderens nærhet at han kunde si: «Menneskesønnen som er i himlen», og dog sa han: «Menneskenes søn skal overgives i menneskenes hænder.» Tiden skal komme da du kan si med Josef: «I tænkte ondt mot mig, men Gud tænkte til det gode,» og alle de menneskelige redskaper vil svinde, naar du faar synet paa Guds aabenbarede plan med dit liv, «Det var ikke eder — men Gud.» Det er veien til tronen.