Arv.

Alle som er kalt, har anledning til å få del i den evige arv, Hebr. 9, 15; men ikke alle benytter seg av det. I stedet for å legge all vinn på å gjøre Guds vilje, så er det om å gjøre å slippe så lett fra det som mulig. Derfor kommer mange som er blant de første, til å bli blant de siste, og der er det ingen arv. Da den forlorne sønn kom tilbake til Faderhuset, var det ikke mere noen arv å få.

Arven ligger i lyset, Kol. 1, 12 og den som ikke i ett og alt lever og vandrer i lyset, likesom han er i lyset, har ikke del i noen arv. For dersom vi ikke lider med ham, skal vi heller ikke arve med ham. Rom. 8, 17. Å vandre i lyset, likesom han er i lyset, er en vedvarende og stadig lidelse for kjød og blod; men det er i det lyset arven ligger. Derfor står det i Hebr. 9, 15 at de kalte skal få arve, etter at en død har funnet sted. Dette gjaldt først for Kristus, men dernest for hans etterfølgere. Det blir ingen herlighet å stå opp til for det hvetekorn som ikke legges i jorden og dør. I de dødes oppstandelse kan ikke den gis solens glans som aldri i sitt naturlige liv fikk seier over seg selv. Så alvorlig er det.

Den som seirer, skal arve alle ting. Åpb. 21, 7. Det er Guds tale. Først betingelse, og så løfte om den evige arv.