«Men hver fristes, idet han drages og lokkes av sin egen lyst»; derefter — når lysten har undfanget, føder den synd ...» Jak. 1, 14 og 15. «Lad derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster.» Rom. 6, 12. «Salig den mann som holder ut i fristelser; ti når han har ståt sin prøve, skal han få livsens krone som Gud har lovet dem der elsker ham.» Jak. 1, 12. Fristelse — det at man drages og lokkes av sin egen syndige lyst — er altså ikke synd! Ja det er så langt derifra at jeg endog skal få livsens krone for å holde ut i disse fristelser, når jeg kun ikke samtykker, så jeg lyder lysten, når jeg bare ikke sier «ja» til fristelsen så der undfanges og fødes synd!!! Hvilken enestående klar undervisning Jakob har fått nåde til å gi oss! Hvorledes skulde der kunne fødes hvis der ikke undfanges??? Umulig! Det er utelukket! Man får ikke livsens krone som belønning for synd, men for utholdenhet i å si «nei» efterhvert som vi fristes, enten det nu er sjelden eller ofte, hvadenten vi fristes til det ene eller til det annet! Det er knusende likegyldig hvad vi enn fristes til (allehånde fristelser, 1. Pet. 1, 6), når bare vi står fast og sier «nei!» Vi går ikke glip av livsens krone fordi vi drages og lokkes av vår syndige lyst, fordi vi fristes til meget ondt, ja selv om vi fristes til det styggeste og forfærdeligste som findes, men kun derved at vi efter å være fristet, dernæst også sier «ja» til dens forslag, slik at vi blir lydig mot lysten. Dette kalder Jakob, som var en lærer i menigheten, at fristelsen har undfanget slik at der overhodet kan fødes synd, da først har jeg gjort synd, ikke et øieblik før har jeg gått over streken, kun da har jeg faldt i min fristelse!!! Å bli stående i fristelsen — å holde ut å si «nei» — det er selvfølgelig prisværdig! Det er å seire!!! Nogen annen slags seier over synden eksisterer ikke! Men den er også herlig! Sier jeg «nei» og atter «nei» til enhver fristelse hele dagen lang, da vil Ps. 149, 5 gå i opfyldelse på mig når jeg går i seng om kvelden! Og dersom jeg holder således ut alle mitt livs dage, da vil jeg på hin dag bli kronet sammen med Jesus Kristus, og således bli æret sammen med ham i all evighet!!! Da vil Jak. 1, 12 og Åb. 3, 21 gå i opfyldelse på mig. Altså er det et dårlig tegn når man kjender allehånde lyster, både til å tenke, tale og gjøre ondt? Nei ikke på nogen måte; men p. gr. a. vankundighet gjør vi oss unødig sorg derover! Nei, der er intet å si på det. Tvertimot!!! Det er kun gyldne anledninger til seier og ære og krone!!! Høilovet være Herren! Man har sandelig nok med den sorg og dom som nødvendigvis kommer av at man går over streken, om man ikke også unødig skulde lasse på sig skyld, kun fordi man fristes. Hvad skulde vi seire over når der ingen fiender var??? Det blev jo kun tomt snakk!? Vi er født til verden med syndens lov i våre lemmer; og Gud — som er retfærdig og rimelig — legger oss ikke i minste måte dette til last. Det er utelukkende det å lyde dens lyster som er lastværdig. Der er altså en himmelvid forskjel på fristelse og synd! Ja, det er så forskjellig som dag og natt! Det er en ære å fristes (Job. 1, 8 og 12), all den tid man sier «nei». Skammen består deri at man samtykker, at man gir efter! Vi har kun med all utholdenhet å svare «nei», enten vi fristes til det ene eller til det annet, enten vi fristes sjelden eller ofte — det er altsammen likegyldig! Det er oss helt uvedkommende!!! Det er en sak mellem Gud og Satan. Job 1. og 2. kap. Satan frister oss idet han henvender sig til vor egen lyst, Jak. 1, 14, i håp om at vi skal falle. Gud tillater ham dette stykkevis, for å prøve oss, i håp om at vi vil benytte anledningen til å seire!!! Tenk på dette, og vær våken! «Eder er ingen fristelse påkommen som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast som ikke skal lade eder fristes over evne, (tenk — hvor betryggende!) men gjøre både fristelsen og dens utgang så I kan tåle den.» 1. Kor. 10, 13. Det som vedkommer oss, det er å være tro mot lyset, i det uendelige å si «nei, nei» til all fristelse, til alt som vi vet er mot Guds vilje og lov. Har jeg således avvist alt ondt, enhver sådan tanke hele dagen lang, da har jeg også grund til å juble på mitt leie om kvelden; ti jeg er salig. Har derimot fristelsen fått mitt «ja,» da har den undfanget, og jeg har god grund til å være bedrøvet. Når jeg sier «nei,» da seirer jeg. Dette kaller Paulus: å tjene Guds lov med sitt sinn. Rom. 7, 25. Det er å være fullkommen efter samvittigheten. Hebr. 9, 10. Det er også det samme som: intet å vite (som er iveien) med sig selv. 1. Kor. 4, 4. Når fristelsen undfanger, ved at mitt oplyste «jeg» sier «ja,» da tjener jeg jo syndens lov med mitt sinn, da synder jeg, og jeg må derfor be om tilgivelse. Guds vilje med oss er at vi ikke skal synde, 1. Joh. 2, 1, og at vi således ikke skal ha noe å be om tilgivelse for. Men om vi allikevel skulde forsynde oss, så kan vi være glade og ikke tape motet; ti der er tilgivelse å få. Jesus Kristus forsvarer oss, istedetfor å anklage oss. Det er kun Satan som anklager, og han er en løgner som ikke har noe å si. — Hvis jeg synder, da vet jeg om det, jeg vet hvad jeg gjør; jeg er da blitt fristet og har med min bevissthet samtykket. Men selv om vi aldri hele året rundt gjør det onde på denne måte, så gjør vi allikevel det onde vi ikke vil gjøre i de tilfeller hvor vi ikke har lys, hvor vi ikke har kunnskap, når vi ikke kjenner Guds vilje og lov; da vet vi ikke hvad vi gjør. Rom. 7, 15 — første linje. Netop fordi mitt oplyste «jeg» ikke har vært med på det, derfor uttrykker Paulus — ved den megen visdom som var ham given — dette så treffende idet han sier: men nu er det ikke mere jeg som gjør det, men synden (den ubekjente) som bor i mig.» Rom. 7, 17. Og det sier sig selv, at når ikke jeg har gjort det, da kan det umulig legges mig til last!!! Istedetfor å kalle det synd (eller kjødets gjerninger, Gal. 5, 19—21) som vi må be om tilgivelse for, kaller apostelen denslags for legemets gjerninger, som skal dødes ved Aanden, Rom. 8, 13, d.v.s. jeg skal være enig i den dom over dem som Guds større lys bringer. Vårt sinn har ikke vært med på disse gjerninger, derfor kan det umulig sies med rette at vi har tjent syndens lov med vårt sinn; derimot kalder vår store apostel og lærer i tro og sandhet dette for å tjene syndens lov med vårt kjød, for hvilket der ingen fordømmelse er. Rom. 7, 25 og 8, 1. I disse tilfeller kan der umulig (efter Jak. 1. 14 og 15) bli tale om å gjøre synd; ti mitt jeg blir overhodet ikke adspurt og har derfor ikke noe å samtykke i. Undfangelse, og dermed fødsel, er utelukket! Det onde som ikke går gjennem vår bevissthet («Hvo merker hvor ofte han feiler?»), det tilregnes oss ikke på nogensomhelst måte. Gud er ikke urimelig og uretfærdig!!! Dette finder vi tindrende klart beskrevet i Rom. 5, 13: «Men synden tilregnes ikke, hvor der ingen lov er.» Likeså i Rom. 4, 15: «Hvor der ikke er nogen lov, er der heller ingen overtrædelse.» Dette må da være soleklart!? Som når solen er på sitt høieste!!! Er der da ikke alltid en lov for hvert eneste gran vi tenker, hvert ord der utgår av vår munn og penn, og enhver nevnelig bevegelse vi gjør? Å langt derifra! Det blev det samme som om vi hadde alt det lys som findes i hele guddommens fylde. — Til et fullkomment seirende liv hører to ting:I. At man aldri synder: overtræder det lys man har.II. At man døder legemets gjerninger efterhvert som Guds lys åpenbarer dem.E. Aslaksen.