Rom. 7de og 8de kapitel.

Et produkt av denne falske lære er, at man hopper over fra Rom. 7 til Rom. 8. I Rom. 7 ligger nemlig erkjennelsen, den store anstøtssten for alle mennesker, men full av frigjørelse og kraft til å vandre i sannhet for dem som elsker dens åpenbarelser i hjertet.

Noen sier at det går en rød tråd gjennom hele bibelen, men Rom. 7 er en sump man må vokte sig for. Ja «de vil heller være på tukthuset» enn å være der. Ja, å få se sin fordervede tilstand uten å ville erkjenne den, det er en sump, men å erkjenne sannheten er frigjørelse og seier. Å erkjenne alt hva Gud sier om oss, er frigjørelse; erkjenn sannheten, og den frigjør.

Jeg er kjødelig solgt under synden. Rom. 7, 14. Dette er en erkjennelse man bever for. Så lenge der finnes noget igjen av det gamle «jeg» i mennesket, er dette kjødelig. Det kan ikke være annet. Og solgt under synden! Det er intet annet som hersker i og over det gamle «jeg» enn synden. Det er aldeles solgt under synden. Og syndens sold er døden. Nettopp derfor skal «jeg» korsfestes (Gal. 2, 20) for at syndelegemet kan bli tilintetgjort, så vi ikke mer skal tjene synden. Rom. 6, 6. Dø i Kristi død, hvor vi går inn ved tro. Derved blir syndens makt knust, og dødens brodd som er synden, kommer bort. Men om kjødet er korsfestet ved en akt, så er tilintetgjørelsen av syndelegemet i dette en prosess.

Det som jeg hater, det gjør jeg. V. 15.

O, hvor forferdelig sier alle som er bange for selverkjennelse, og som danner en klasse av stolte hellige. Den som gjør det han hater, er under fordømmelsen, sies der. La oss se. Har du noengang sett et verdslig menneske har gjort det han hatet? Tenk vel efter! — — Et eksempel som ligner er, når en mann sier at han hater spirituosa, men han må allikevel drikke. Nei, ingen i verden gjør noget de hater, de elsker det tvertimot. Det er nettopp deres lyst. Drankeren hater nok følgene av sin drukkenskap, straffen hater han, men sin drikk, den har han lyst til. Til den er hans attrå, ofte for å glemme virkningen av dens straff. Han gjør ikke hva han hater, men han kan nok efterpå hate hva han har gjort, for straffens skyld.

Vi vil se litt på de troende som klynker og klager, fordi de lider så mange nederlag. Gjør de hva de hater? — Nei, de gjør nettopp hva de har lyst til. For deres hjerte har lyst til tomt snakk, lettferdig skjemt, de er æresyke, de blir fornærmet o.s.v. De gjør aldeles ikke hva de hater, men de har disse ting så kjær, at det kribler i dem efter å få en sladder. De sukker ikke for nederlagenes skyld, men under en dårlig samvittighet, de hater straffen. Lovens straff. De har trelldommens ånd til frykt. De synder hver dag som de selv sier, og de ber Gud om tilgivelse, og han tilgir gjerne syv ganger sytti, når mennesket angrer.

Både for de som er i verden og for disse troende er det en

psykologisk umulighet

å gjøre hva de hater. Hva de gjør, gjør de, fordi deres hjerter har lyst til det.

Om en sier, at han gjør hva han hater, og en annen derfor gjemmer sine saker for at han ikke skal stjele dem, da vidner dette om en stor tankeløshet. For tok han dem, da gjorde han det han hadde lyst til og ikke det han hatet.

Hvem gjør så hva han hater? Det er kun én mulighet igjen. Sjelen inntar troesstillingen død til synd, selvliv og Satan. Han hater disse ting med et dødelig hat, fordi han elsker Gud med en levende kjærlighet. Alle uttrykk, endog det minste fra selvlivet, er gjenstand for hans hat. Han hater roten og derfor enhver ting som måtte komme frem for hans bevissthet. Når han nu vandrer seirende frem i sin kjærlighet til Gud og i sitt hat til selvet, da kom han til å gjøre noget, han ikke ville ha gjort (hva jeg gjør vet jeg ikke. V. 15) eller en legemets gjerning, som det står i Rom. 8, 13. Denne gjerning var ingen frukt av fristelser, som når de unnfanger føder åpenbare kjødets gjerninger. For når noen gjør kjødets gjerninger, som er åpenbare, Gal. 5, 19, da er det med full bevissthet og vidende at det er mot ens egen samvittighet, mens legemets gjerninger først blir åpenbare for bevisstheten, når Gud lyser over dem. Om kjødets gjerninger kan man si: hva jeg gjør, det vet jeg. Men om legemets gjerninger kan man si: hva jeg gjør, det vet jeg ikke (v. 15). Da han har inntatt troesstillingen død til synd og selvliv, så praktiserer han hatet til disse ting. Derfor sier han full av erkjennelse: Jeg gjorde det jeg hatet, det jeg ikke ville. Det var ikke mig; for mitt sinn var i Gud, men det var synden i mig (v. 17). Dette sier han ikke som en unnskyldning, men som en realitet, som en ting der er sannhet. Han sa ikke: «Å, det er bare en kant, en ufullkommenhet.» Nei, slik lett erkjennelse passer ikke en sjel. Han har et edlere sinn. Det var synden i mig. Men hva gjør han så med den gjerning som fremkom og blev åpenbart for ham ved Guds lys? Sier han: «Uff, dette liker jeg ikke å se på!» Nei, han ser saken i Guds Ånds lys, er enig med lyset i dets dom over denne gjerning, og så døder han den ved Ånden. Rom. 8, 13. Noen sier, at det er Ånden som skal døde denne gjerning. Vi har intet med dette. Men les, og du vil finne at der står: Dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve. Her handler personen i og ved Åndens lys og kraft. Således lever han seirende og dør fra disse ting eftersom Gud tar dem frem i lyset for hans indre blikk. På denne måte går han fra seier til seier. På denne måte vandrer han i lyset som Gud er i lyset og — blodet renser fra all synd. Alltid når han gjør noget han hater, da døder han disse ting ved Ånden. Der ligger seieren og frigjørelsen. For han erkjente sannheten. Det var synden i mig. Og sannheten frigjorde ham fra den ting.

(En utartning av den falske lære tar ordet: «Nu er det ikke mer jeg som gjør det, men synden som bor i mig,» som et skalkeskjul for å gjøre efter sine lyster, efter hva de elsker. Men satan fortolker jo alltid skriften efter menneskenes lyster, så vi må vente å finne ham på alle felter.)

Tre slags sinnelag. Vi finner her tre slags sinnelag. For det første: De som gjør efter sine lyster og klynker under en skadet samvittighet. For det annet: De som tror at syndelegemet er borttatt, idet de er bedratt av Satan, så finner de på å si, at det er bare kanter og skrøpeligheter o.s.v. For det tredje: De som erkjenner sannheten og gir tingen navn og verdi som Guds Ånd sier. Edlere sinnelag og mer trofasthet mot lyset, kan ikke finnes. De går i selverkjennelse, ydmykelse og selvfornedrelse ved det minste lys fra Gud over sitt liv. Det er disse sjeler der kommer frem i Gud; for de følger lyset, som er Gud, idet de avstår fra alt som hindrer dem i løpet. For de har et sinn som elsker Guds vilje, som er vår lov, innskrevet i vårt sinn, derfor hater de all løgnens sti både hos sig selv og andre.

For jeg vet at i mig, det er i mitt kjød, bor intet godt. V. 18. Før man blir født påny bor der intet godt i kjødet, og efter at man er født påny bor der fremdeles intet godt i det. Dette må ethvert seirende Guds barn si. Og hvordan kan han leve seirende uten denne erkjennelse? Ikke bare en erkjennelse på lebene, noget man ikke mener. For mange sier ganske lett: I mig bor intet godt. Svarer man da at det er lett å merke, da bruser det over, fordi man stadfester deres egen sannhet. Hvordan ser det så ut for dem som sier, at den iboende synd er borte? I deres kjød bor der intet godt, men nu bor der heller ikke noget ondt i kjødet. Da må det altså for disse hete: «I mig, det er i mitt kjød, bor der hverken godt eller ondt — ingenting!» Men når der nu hos disse ikke bor noenting, hvorfor skal da kjødet være korsfestet? Paulus sier: De som hører Kristus Jesus til har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Gal. 5, 24. De som nu sier, at den iboende synd, med lyster og begjæringer er uttatt, disse må da danne en klasse for sig selv! De som Paulus omtaler hører Kristus til, men om disse finner vi intet skrevet.

Det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. V. 19.

Jeg gjør ikke det onde jeg vil. Det er åpenbar synd og virker fordømmelse i samvittigheten; men når jeg gjør det jeg ikke vil, da gjør jeg det jeg hater ut fra troesstillingen: død til synd, selvliv og Satan. Så finner jeg da den lov for mig, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger mig forhånden. Det onde som lå forhånden og som kom frem og som jeg hatet og måtte dømme i overensstemmelse med Guds lys, det kom frem efter en viss lov. For enhver ting har sin lov. Denne lov er syndens lov; den strider mot loven i mitt sinn, som elsker Guds vilje, og den tar mig, der hvor jeg ennu ikke er gått tilgrunne i Kristi død, tilfange.

Jeg elendige menneske.

Dette er et uttrykk til falsk ydmykhet og stolt forakt. Enkelte troende bruker det som et skalkeskjul for sitt elendige liv, og på den motsatte side blir det hånet for å fremheve deres utmerkede liv. I uttrykket ligger en dyp erkjennelse, ja, den dypeste, fulgt av en stor og brennende lengsel. Hvem skal fri mig fra dette dødens legeme, dette syndelegeme, så jeg kan få slippe endog å gjøre det jeg hater! Paulus kunde ønske å bli det kvitt i en akt, i et øyeblikk; men Gud tar det vekk ved en prosess. 2. Kor. 4, 10: Ombærende Jesu død. «Er der ennu mer!» Det virker ydmykelser, selverkjennelse, befrielse, seiersglede. Det er den banede vei gjennem forhenget inn i helligdommen, hvor vi i Jesu blod med frimodighet kan trenge inn. Paulus ville nok straks bli dannet til å ligne Kristus i hans død, men Gud bruker dertil Kristi lidelsers samfunn, hvor man lærer lydighet, idet man lider. Fil. 3, 10. Hebr. 5, 8. Men Paulus jaget mot målet, grepet av Kristus Jesus. Hvis alt gikk bort ved en akt, da var der ingen løpebane; for på den skal vi avlegge alt som tynger, og være avholdende i alt. Nei, det er en prosess. «Jeg elendige menneske,» er der ennu mer som skal avlegges. Det er en dyp sannhets erkjennelse som: I mig, det er i mitt kjød, bor intet godt. Det er en realitet som man ikke kan lukke sine øyne for uten å bli bedratt. Den som lukker øynene for ikke å se lyset, forblir i mørket. Paulus bøyer sig ydmyk under Guds vilje og sier: Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre, så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. V. 25. Så (derfor) er der da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus; for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort mig fra syndens og dødens lov. Rom. 8, 1. Livets Ånds lov har frigjort mitt sinn fra syndens og dødens lov. Og Guds lov tjener jeg med mitt sinn. For han sier: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter og skrive dem i deres sinn, og deres synder og overtredelser vil jeg ikke mer komme ihu. Hebr. 10, 16, 17. Livets Ånds lov har ikke frigjort mitt kjød fra syndens lov, men den har frigjort mitt sinn. Derfor kan vi leve med et frigjort sinn, og med et korsfestet kjød. Før var vårt sinn bundet i vårt kjød, men nu er det i frihet. Og nu er vårt kjød korsfestet, for at (syndelegemet) synden i kjødet skal bli fordømt, så det kan bli sant i oss, hva der var sant i Kristus: han fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Kjødet kan kun tjene syndens og dødens lov. Det kan ikke være Guds lov lydig, dets attrå (lov) er fiendskap mot Gud. V. 7. Men I er ikke i kjødet (i dette som ikke kan være Guds lov lydig), men i Ånden, såfremt Guds ånd bor i eder. V. 8. Altså frigjort fra kjødet, idet dette er korsfestet. Om der nu kommer noget frem i vårt liv som vi ikke vet om, før Gud kaster sitt lys over det, noget som vi ikke vil gjøre, noget som vi hater, noget som kommer fra synden i mig, da er der ingen fordømmelse; for mitt sinn var ikke i det som fremkom; for det var ved livets Ånds lov frigjort i Kristus Jesus. Derfor er jeg enig i Åndens og lysets dom over den gjerning som fremkom. Derfor er der ingen fordømmelse for mig, når jeg gjør det jeg hater.

Ikke i gjeld til kjødet. Rom. 8, 13.

Vi står ikke i gjeld til kjødet hverken hos oss selv eller andre. Kommer kjødet med endog det minste krav, da avvises dette. For Kristus har betalt på korset. Vi skylder ikke noget til kjødet. Deri består friheten i Kristus Jesus. Annen frihet er av Satan, og er et bedrag.

Dersom I lever efter kjødet, da skal I dø! V. 13. Hør nu, I som lever i Rom. 8 og forakter Rom. 7. Dersom I lever efter kjødet, skal I dø! Kan da de som lever i Rom. 8 leve efter kjødet? Er ikke både kjødet og synden deri borte? Paulus tar ikke feil, de har kjødet med dets innhold og kan leve efter det, og dø fordi de lever efter det. Her kan vi kun henvise til eksempler fra det praktiske liv som til overmål beviser at så kan skje og dessverre altfor ofte skjer.

Men dersom I (som er i Rom. 8) ved Ånden døder legemets gjerninger, da skal I leve. Legemets gjerninger? som skal dødes? Kan de som lever i Ånden i Rom. 8 gjøre noget som skal dødes ved den samme Ånd de lever i? Døder man ved Ånden noen gode gjerninger? Nei. Det må altså være gjerninger, som ikke er rette i Guds øyne. Ja, men gjør man da i Rom. 8 det som er ondt? Men når de nu påstår at de aldri gjør hva de hater, gjør de da hva de elsker? Elsker de å gjøre slike gjerninger som de må døde ved Ånden? «Jeg gjør det, jeg ikke vil,» sier Paulus i Rom. 7, 15. Men gjør disse nu det de vil? Har de fått frihet til å gjøre slikt, som de må døde efterpå ved Ånden? De er frigjort fra iboende synd, sier de. Men disse legemets gjerninger, som skal dødes ved Ånden, hvilken lov blev de drevet frem av? Av livets Ånds lov? Nei, Gud er ikke splidaktig med sig selv. Hvilken lov da? — Disse onde gjerninger i Rom. 8 — hvilken lov? — Erkjennelsen koster, men det kan ikke være en annen lov enn syndens lov, som ennu sitter i kjødet, tross at Satan har innbilt sjelen, at han er ferdig med Rom. 7. Erkjennelsen koster. Salig den som erkjenner, som gir enhver ting plass efter Åndens lys.

Om man nu gjør gjerninger som man hater, og man døder disse ved Ånden, da sier Paulus: for så mange som drives av Guds Ånd (til å døde legemets gjerninger), disse er Guds barn. I fikk jo ikke trelldommens ånd, så I atter skulle frykte, men I fikk barnekårets Ånd ved hvilken I roper: Abba Fader! V. 15. Når man har barnekårets Ånd og gjør hva man hater, da frykter man ikke som de der har trelldoms ånd; for frykten har straffen i sig (det er denne straff disse hater, ikke gjerningen). Men som barn og av samme Ånd som Gud, er man enig med ham i hans dom over disse gjerninger. Vi vet at Gud hater disse gjerninger, men når man lever i hans Ånd, da må man selvfølgelig også selv hate dem. Når Gud hater den fremkomne gjerning, og jeg hater den, så er Gud og jeg enig i den ting, og der er ingen fordømmelse for dem som således er enig med Gud. Hvem er den som fordømmer. Hvem er den som vil anklage Guds utvalgte? Rom. 8, 33.