95. Rom. 7

Eller vet I ikke, brødre, jeg taler jo til slike som kjenner loven — at loven hersker over mennesket så lenge det lever.

Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann, så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven om mannen, v. 1 og 2.

Man er et stykke på vei til forståelse av Rom. 7, når man vet, at det i hele kapittelet tales til slike, som kjenner loven. Loven er til for overtredere, og det finnes ikke én rettferdig, ingen som gjør godt, så man skulle tro der var fullt opp av dem som kjenner loven. Det er dog ikke så; for kjødets forhud hindrer den hellige, rettferdige lov å virke som lov på en i synd og overtredelser død samvittighet. Først etter at man har fått forlatt sine synder og ved Kristi omskjærelse har fått avført kjødets syndige legeme, blir samvittigheten så vidt våken, at loven kan virke som lov. Det er til slike mennesker, som ved loven søker å bevare sin renhet, at Paulus taler om en videregående frelse. Ja, ikke bare til dem, men også til de som er løst fra loven, og med hvem loven har gjort sin gjerning; for når man først er løst fra loven, kjenner man dens gjerning og sanne mening.

Skjønt vi nå er løst fra loven, er dog den gifte kvinne bundet ved loven til sin mann, så lenge han lever. Hvorledes kan man være bundet ved loven og enda være løst fra den? Jo, derved at man gir loven sitt bifall. Når man lærer å elske den hellige og rettferdige lov, da virker den ikke lenger som lov, men som liflige bånd som knytter oss sammen i kjærlighet. Loven kom til for syndens skyld. Ta synden bort og loven vil ikke lenger være din motstander men din ektemann.

Når mannen dør, er hun fri fra loven om mannen, så hun ikke blir en horkvinne, om hun ekter en annen mann, v. 3.

Om vi vandrer aldri så rettferdig etter åndens drift, blir vi ikke løst fra lovens ånd; men fra dens bokstav og forbannelse. Forbannelsen kommer, når en kvinne, mens mannen lever ekter en annen mann. Men lovens krav oppfylles, dersom kvinnen forblir hos sin mann så lenge han lever. Lovens krav blir oppfylt i oss, når vi ikke vandrer etter kjødet, men etter ånden, Rom. 8, 4. Løsningen fra loven består altså deri at dens krav oppfylles, at Hans lov blir min lyst.

Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, for at I skulle høre en annen til, nemlig Ham, som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud, v. 4.

Vi er døde fra loven ved Kristi legeme; legg merke til: Ved Kristi legeme. Lovens forbannelse er nå borte; men dens krav står like fullt ved makt. Bokstaven er borte; men ånden i bokstaven lever og hersker. Denne ånd er Kristi ånd, hvormed vi er døpt til ett legeme. Det gamle menneske blir korsfestet med Ham, Rom. 6, 6. Ved korset blir overtredelsene borte og dermed også forbannelsen. Men i stedet for forbannelse får man ved korset lidelser, Kristi lidelser; Han som ofret seg i kraft av en evig ånd. Samfunn med Kristus på korset gjør oss delaktig med Kristus i Hans lidelser; så den sanne forløsning fra lovens forbannelse alltid blir ledsaget av kors og lidelsessamfunn. Nå hører vi en annen til; for så mange som drives av Guds Ånd, disse er Guds barn. Åndens drift og lovens krav arbeider begge i samme retning på vår helliggjørelse, som er frukt for Gud.

Ånden har ikke tatt bolig i oss for å tekkes oss med søte følelser; men for å drive oss i retning av lovens krav, i retning av paktens blod, til det som var loven umulig på grunn av kjødets skrøpelighet. Ånden kommer under dette arbeide til å stå kjødet imot, og det blir med oss som med vår forløper Kristus: vi får lide døden etter kjødet, men blir levendegjort etter Ånden. Dette er Kristi lidelsessamfunn, som er skjult for mengden, Kristi korses fiender.

Synden var — under lovens forbannelse — utenfor legemet; men nå får den sin dom i legemet; og det som var loven umulig blir nå ved Kristi legeme mulig.

For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer, at vi bar frukt for døden, v. 5.

Da vi var i kjødet! Er vi ikke da også nå i kjødet? Vi er visstnok til huse i legemet, men vårt sinn er i Ånden. Men I er ikke i kjødet, Rom. 8, 9, men i Ånden. Da vi var i kjødet, virket de syndige lyster. Hele vårt sinn og all vår tanke var i kjødet; og alt vårt strev gikk ut på å pleie og tilfredsstille det. Da nå kjødets sans er i fiendskap mot Gud, kom vi under lovens forbannelse. Men nå er vi ikke lenger i kjødet, ei heller under forbannelsen, ei heller i fiendskap med Gud. Da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som bor i lemmene, så vi bar frukt for døden. Men nu, da vi er overført fra døden til livet, fra satans makt til Gud, fra kjødet til Ånden, er vi kommet under påvirkning av Ånden som er liv og fred.

Men nå er vi løst fra loven, idet vi er døde fra det vi var fangne under, så vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen, v. 6.

Vi er nå løst fra loven, idet vi er død fra det vi var fangne under. Hva var vi fanget under? Jo, lystene i kjødet, som gjorde loven virksom; for uten lov er synden død. Vi var treller under mangehånde lyster, og loven ble derved virksom med likeså mange forbannelser. For den er et lys fra Gud nettopp for å peke på overtredelsene. Men nå er vi død fra det vi var fanget under. Vi kunne ikke komme oss klar synden uten ved en hel og full selvoppgivelse (død); da fridde Gud oss ved sin elskelige Sønns liv, han som løste dødens veer og brakte liv og uforkrenkelighet for dagen. Ved hans liv er vi nå overført i hans elskelige Sønns rike, et rike som består i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da vi var i kjødet tjente vi etter bokstavens gamle vesen; men nå tjener vi Gud i Åndens nye vesen.

Hva skal vi da si? er loven synd? langt fra! Men jeg kjenner ikke synden uten ved loven; for lysten kjente jeg ikke, dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære, v. 7.

Loven er hellig, rettferdig og god; men all synd er av djevelen. Der er et svelgende dyp mellom lov og synd; men da loven forfølger synden i alle dens forgreninger kommer Paulus på den tanke at mennesket kunne blande sammen lov og synd. Han spør derfor: Er loven synd? langt derifra! Alle mennesker har begjær, dette regnes ikke for synd. Men loven sier: Du skal ikke begjære! Det er forskjell på å ha begjær og å begjære. Når mennesket begjærer settes sinnet i virksomhet; mens begjæret i kjødet er dødt og kan høyst virke som fristelse uten sinnets medvirken. Ved å motstå denne fristelse seirer man i Åndens kraft; men får begjæret overhånd, så det må sies at man begjærer, da er man straks lovovertreder og under forbannelsen. Hadde ikke loven sagt: Du skal ikke begjære! Da hadde man ikke hatt kjennskap til lysten. Vi ser herav, at loven er et lys, som opplyser og setter bud for de syndige lyster. Den som overtreder budet, handler mot bedre overbevisning og får føle lovens tukt og forbannelse.

Men synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i meg; for uten lov er synden død, v. 8.

Ved budet blir synden i kjødet egget til begjær. Budet var påferde overalt, og om det ikke sa: Du skal ikke! så sa det: Du skal! Synden i kjødet kom i svingninger, og ved budet og for budets skyld ble der virket alskens begjær. Synd ble synd, hvor man tidligere ikke visste av synd — om enn skjønt, det var fullt opp av den; for budet kom og synden ble levende.

Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, ble synden levende igjen, v. 9.

Enhver kjenner seg selv her. Det var tider i vårt liv, da vi levde uten lov, samvittigheten var død, og synden ble ikke av oss regnet for synd. Men da budet kom, ble synden levende. Jesus taler om den fred som verden gir. Og det er nettopp denne fred — uten lov. Man liker ikke det hellige bud, fordi det gjør synden levende. Man blir urolig, verdens fred forsvinner. Man ønsker å leve uten lov, så synden kan være død og ikke levende.

Jeg derimot døde; og budet som var til liv, det ble funnet å være meg til død, v. 10.

Paulus hørte på budet, han ga nøye akt på det; han søkte å leve etter det. Han søkte ikke på en overfladisk måte å frigjøre seg fra det, men tok saken grundig. Gud lot budene strømme inn på ham, og jo mer de kom til ham, desto mer ble synden levende. Apostelen resonnerte: hvorav kommer dette? Budet er gitt til liv; for den som gjør de ting skal leve derved. Men for meg blir synden ved budet overvettes syndig. Hvorav kommer det? Jeg søker jo av all kraft å leve Gud til behag, og jo mer jeg søker å oppfylle mine plikter, desto verre blir det med meg! Under dette har dog Gud gjort sin gjerning, skjønt det ser fortvilet ut. Apostelens «jeg» begynner å løsne fra kjødet; for han finner ut, at det er der synden må ha sitt sete. Han oppgir sitt strev med å holde loven og erklærer for Gud, at han ikke makter å komme frem ad den vei. Han dør. For synden tok anledning av budet og dåret og drepte ham ved det.

Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt, v. 12.

Ved det hellige, rettferdige og gode bud har nå Paulus gjort en meget viktig oppdagelse; han har funnet syndens lov i lemmene. Ikke mange har funnet denne lov, skjønt der tales så greit og bestemt om den.

Men ved å gi nøye akt på budet, skal man ved å leve etter det, finne denne syndens lov i kjødet. Har man først oppdaget syndens lov i legemet, kjødet, lemmene, eller hva man vil kalle det forgjengelige legeme, da er man på god vei til å oppta kampen mot synden i kjødet. Før var den utenfor legemet og ble bekjempet ved loven; men nå finner vi synden i legemet og skal bekjempe den ved Åndens drift i Guds kraft. Det som var loven umulig, blir nå mulig for den som tror, fordi Kristus fordømte synden i kjødet og derved banet en ny og levende vei gjennom forhenget, som er hans kjød, Rom. 8, 3. Budet, som er hellig, rettferdig og godt, gjorde synden levende for meg, så jeg fikk se den sitte fast i kjødet og kunne derfor ta avstand fra dette ved å flytte over i Ånden, Rom. 7, 3 og 8, 9. Ved nå å befinnes i Ånden — ser vi i dens lys — syndens lov i kjødet; men da vi var i kjødet, kunne vi ikke se syndens lov, fordi vi selv var tatt til fange under den.

Er da det som er godt, blitt meg til død? Langt derifra! Men det var synden, for at den skulle vise seg som synd, idet den voldte meg døden ved det som er godt — for å synden skulle bli overvettes syndig ved budet, v. 13.

Det var ikke det gode bud som ble ham til død, men synden, som ble levende, og overfor hvilken han følte seg aldeles maktesløs. Synden ble ved budet overvettes syndig, og Paulus vendte seg med avsky fra sitt eget kjød, hvorom han tidligere ikke hadde hatt så slette tanker.

Nå hadde han lært den lekse: I meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. Han valgte derfor å ta bolig i Ånden.

For jeg vet, at loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig, solgt under synden, v. 14.

Mitt «jeg» som naturmenneske er kjødelig solgt under synden. «Jeg’et» formår ikke å frigjøre seg for synden i lemmene. Selv om man i lovens lys ser Guds vilje, er dog syndens lov i lemmene sterkere, og man blir tatt til fange som en solgt slave under dens lover.

For hva jeg gjør, vet jeg ikke; for jeg gjør ikke det som jeg vil, men det som jeg hater, det gjør jeg, v. 15.

Viljen er god, fordi loven er god; men å gjøre godt makter man ikke. Noen tror at etter at man har fått Åndens dåp, da makter man å gjøre godt. Nei! Man må drives av Ånden til å gjøre Guds gjerning. Ingen kan gjøre godt, for ingen er god, enn ikke en, Rom. 3, 12. Om noen prøver på å gjøre godt, da gjør han ting han ikke vet, ting han hater. Men om noen drives av Ånden, liksom vår Herre Jesus Kristus, da blir det Gud som virker til å ville og å utrette, uten min kjødelige vilje.

Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da vitner jeg jo med loven, at den er god, v. 16.

Nå gir mennesket loven medhold; den er god, men hvorfor kan man da ikke gjøre det gode, blir det neste spørsmål? Nei, fordi man fremdeles er kjødelig solgt under synden. Skal da dette forhold alltid vedbli å eksistere? Ja, kun skal du få lys over, at det er så og ikke kan være annerledes. Du gjør stadig det du ikke vil, det du hater, d.v.s. dersom du er våken og edru. Lar du deg rive med av søte følelser, som tilfellet er i den første tid etter Åndens dåp eller den såkalte «frigjørelse», da kan du nok selv tro og innbille andre også, at alt hva du gjør er «vel gjort». Men den som er edru vil snart finne ut noe ganske annet. Man gjør en hel masse ting som aldri har vært diktert av den Hellige Ånd — ting man burde hate — om man var våken.

Men nå er det ikke mer jeg som gjør det; men synden som bor i meg, v. 17.

Synden bor i meg, sier Paulus. Det var en stor erkjennelse. De fleste har nok ondt for å fordøye denne sannhet, etter at de har mottatt den Hellige Ånd. I meg, det er i mitt kjød bor intet godt; for synden bor der. Men om den nå bor der, så skal vi dog ikke la den herske, så vi lyder dens lyster, Rom. 6, 12. Nei, sier noen, her mener Paulus en annen tilstand, han mener før frelsen; han mener før Åndens dåp, da vi ennå var under loven! Nei, han mener nettopp det han sier; det som var umulig for loven på grunn av kjødets skrøpelighet, det blir nå mulig ved den Hellige Ånd og Guds kraft. Synden i kjødet skal nå fordømmes.

Det er nå ikke lenger jeg som gjør det; men synden som bor i meg. Det er klart, at når jeg mot min beste vilje gjør ting jeg må hate, da kan jeg ikke lastes eller fordømmes for det; for det er ikke jeg som gjør det — d.v.s. mitt sinns jeg — men synden som bor i meg. Av denne grunn er det heller ingen fordømmelse fra Guds side. Men om der ingen fordømmelse er, så skal man vel vokte seg for å komme på den tanke, at det ikke er noe; for det bor fremdeles intet godt i kjødet.

For jeg vet, at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke, v. 18.

Paulus forherliger ikke synden; men han har så megen kjærlighet til sannheten, at han tør bekjenne, at i ham, i hans kjød, bor intet godt. Det han hadde av godt var en god vilje; men å gjøre godt maktet han ikke. Vet ikke om noen annen makter det. Ja, sier noen, hvorledes kan man da være ren av hjertet, når synden bor i meg? Ja, det er kanskje en av gudsfryktens hemmeligheter. Gud ser ikke til synden i ditt kjød, men til din beredvillighet, ditt gode sinnelag. Salig er den mann hvem Herren ikke vil tilregne overtredelser og i hvis ånd der ikke er svik. En sådan mann er ren av hjertet. Overtredelser var nok tilstede; men Herren vil ikke tilregne dem, fordi ånden var fri for svik.

Men om Gud nå ikke tilregner overtredelsene, så er det en falsk innbilning, om noen tror at overtredelser ikke eksisterer. Men eksisterer overtredelser — uten fordømmelse — da må det jo finnes synd i meg — synd som jeg tross min redeligste vilje ikke makter å holde tilbake. Disse gjerninger kaller bibelen «legemets gjerninger», og de skal dødes ved Ånden, Rom. 8, 13. Det er folk som har fått Guds Ånd, som kan døde disse gjerninger ved Ånden; men skal de dødes ved Ånden, da kan vi være forvisset om, at de ikke er fremdrevet av Ånden.

For jeg gjør ikke det gode som jeg vil; men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg, v. 19.

Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mer jeg som gjør det, men synden som bor i meg, v. 20.

Har vi fått kunnskap om, at synden som bor i meg gjør de gjerninger jeg ikke vil, de jeg hater, da har vi anledning til å døde disse ved Ånden, så snart vi får lys over dem. Men har man ikke denne kunnskap, da gjør man allikevel fullt opp av slike gjerninger — uten å døde dem. Hva er så best, enten å ha kunnskap om synden i kjødet og døde legemets gjerninger, eller å lukke øynene godt igjen for det redselsfulle uttrykk «synd» og allikevel gjøre fullt opp av legemets gjerninger og ikke døde disse, fordi man helst ynder å ha en lære for seg selv om at det ikke eksisterer synd i kjødet. Å ha synd er en ting, å gjøre synd noe annet.

Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden, v. 21.

Har du funnet denne lov for deg? Ikke mange finner denne lov; man må gi nøye akt på seg selv i Åndens lys for å finne den. Men om noen ikke har funnet den, mon den derfor ikke eksisterer? Jo, den er der, vær ganske sikker: Om du vil gjøre det gode, så ligger det onde deg for hånden. Eller er det så, at du aldri støter an i din tale og i din ferd? Sannheten frigjør. Er det sant, at i meg, i mitt kjød, bor intet godt, da skal også denne sannhet frigjøre. Dåren sier i sitt hjerte: Der er ingen Gud! Mon Gud derfor ikke er til? Om du sier: Synden bor ikke i meg! Mon den derfor ikke bor der? Jo, den bor der; det vitner skriften om, og ikke alene den, men også de utallige gjerninger, som aldeles ikke er Åndens frukt. Jeg mener her ikke verden; men jeg mener deg, du som har fått Ånden.

Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer, v. 22 og 23.

Dette Guds ord er liketil og enkelt; men mennesket søker mange kunster. Vi har lyst til Guds lov etter det innvortes menneske; men så kommer syndens lov i lemmene og strider mot loven i sinnet. Syndens lov tar meg til fange og jeg tvinges til å gjøre det jeg ikke vil, det jeg hater. Hva er så å gjøre? Jo, vi får døde denne gjerning ved Ånden; for Gud hater den og jeg hater den, så vi er enig om det. Han dømmer meg etter mitt sinns lov og ikke etter syndens lov i mine lemmer. For er redebonhet for hånden, er enhver velbehagelig for Gud etter det han har og ikke etter hva han ikke har.

Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? v. 24.

Når det er så elendig fatt, utroper apostelen: Hvem skal utfri meg fra dette dødens legeme? Men får han noe svar på det? Nei! han får lov til å bære på sitt legeme, hvori syndens lov befinner seg, så lenge han lever. Og det får vi også — tross all falsk lære om at Rom. 7 gjelder lovtrellen og Rom. 8 den frigjorte sjel.

Gud være takk ved Jesus Kristus vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød, v. 25.

At apostelen takker Gud for at han tjener Guds lov med sitt sinn, det kan lett forstås; vanskeligere er det vel å forstå, at han takker Gud for at han tjener syndens lov med sitt kjød. Men når vi betenker, at kjødet ikke engang kan være Guds lov lydig, og Gud ikke ønsker å ha noen kjødelig gudstjeneste, så vil vi forstå, at Paulus kan takke Gud for at det er som det er.

Legg merke til at Paulus tjener syndens lov med sitt kjød — ikke med sitt sinn. Det er et underlig skille her, som kun kan fattes i Ånden. Ånden er villig, men kjødet skrøpelig.

Noen har forvrengt dette skriftsted der hen, at de kan tjene synden så meget de ønsker; men det er ikke apostelens mening. Slike mennesker tjener syndens lov med sitt sinn. Men det gjorde ikke Paulus; han tjente Guds lov med sinnet. Syndens begjærlighet i legemet var korsfestet hos ham på de felter, hvor han hadde nådd frem til lys. Lysten ble der satt stopper for i sinnets lov. Derimot på felter, hvor han ennå var kjødelig, ble han tatt til fange under syndens lov i lemmene, så han gjorde det han hatet. Den derimot som synder med vilje, han gjør ikke det han hater; for sinnet er med. Når lysten har unnfanget, føder den synd. Unnfangelse skjer, når lysten får sinnet til å samtykke, og da avfødes synd. Denne slags synd gjorde ikke Paulus. Derimot tjente han syndens lov med sitt kjød.

Da nå dette er således og ikke kan være annerledes, så er der ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, Rom. 8, v. 1.

Mellom Rom. 7 og Rom. 8 er ingen bratt overgang. Tvert imot begynner Rom. 8, v. 1 med en følgesetning. I den tyske oversettelse begynner vers 1: Nettopp derfor (Eben darom) gis det nå ingen fordømmelse for den som er i Jesus Kristus. Og den engelske: Det er derfor (There is therefore) nå ingen fordømmelse osv.

Spranget mellom Rom. 7 og Rom. 8 eksisterer ikke i bibelen; men vel i den overfladiske såkalte «frigjørelseslære», hvor man kommer lettest fra det ved å sette en strek over hele Rom. 7 og la det passe på den såkalte «lovtrell». Derved får man tildekket fiendskapet mot korset, egen udugelighet og mangel på den Guds kunnskap der fører mennesket gjennom lidelser etter kjødet frem til liv og fred i Ånden.

For nå å få løsning på Rom. 7, må man ta med noen vers av Rom. 8.

For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov, v. 2.

Livets Ånds lov har frigjort mitt sinn fra syndens lov i lemmene, så jeg settes i stand til å tjene Guds lov med sinnet. Dog tjener jeg fremdeles — tross denne frigjørelse — syndens lov med kjødet, Rom. 8, 13.

Gud kunne frigjøre meg fra syndens og dødens lov av den årsak som finnes i neste vers:

For det som var umulig for loven idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, v. 3.

Synden i kjødet holdt krampaktig fast ved sinnet så lenge man var under loven; for loven er et lys utenfor legemet for å dømme synlige gjerninger, der alle med unntagelse av skjørlevnet er utenfor legemet. Nå sendte Gud sin Sønn, og fordømte synden i kjødet, d.v.s. inneni kjødet. Herved skjedde en frelse, idet mitt sinn ble løsrevet fra syndens lov i lemmene, så jeg endog i legemet kan hate og dømme gjerninger utført av legemet. Vi settes i stand til — som vår Herre og Mester — å lide døden etter kjødet og å bli levendegjort etter Ånden. Under loven kunne man ikke lide døden etter kjødet, for da søkte man etter kjødet av all kraft å tekkes Gud. For kjødet vil heller trelle og leve enn lide og dø. Kristus har nå trengt inn i legemets kjød og fordømt synden i dette. Herved har han banet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Vi som lever hengis nå stadig i døden for Jesu skyld, at hans liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Men skal hans liv åpenbares i vårt dødelige kjød, da må synden fordømmes i det samme kjød. For Kristi liv fortrenger synden i kjødet, og vi frelses ved Hans liv, Rom. 5, 10.