93. Ofre din Isak

Kristi død virket av en evig Ånd er alltid virksom så lenge kjød eksisterer. Ånden døper til ett legeme og virker senere død i det samme legeme. Åndens virkninger til død i Kristi legeme var så skjult for disiplene, at de ikke kunne fatte det, når han talte om det. Åndens gjerning i Kristus var ennå ikke fullbrakt, så den kunne virke på andre. Det var gagnlig han gikk bort, så Talsmannen kunne frigjøres fra Kristi kjød og bli sendt for å vitne om det offer som var brakt til verdens forlikelse og frelse.

Jesus led, idet han ble fristet, og han led når disiplene ikke forsto ham. Han var selve offeret og kunne ikke trøstes av naturlige vesener; Gud måtte sende engler for å trøste ham. Der var ingen forløper før ham; han var selv forløperen; derfor var ingen dyktig til å vise ham veien; han selv ble veien.

Veien er nå banet og lagt; ofrene, blodet, ilden, trøsten og herligheten ligger i legemet rede for dem som vil følge etter.

Paulus kunne under sin offertjeneste glede seg over å bli forstått, og det er straks en stor forrettighet. Han sier: Om jeg og blir ofret, når jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro frem som offer, så gleder jeg meg og gleder meg sammen med eder alle; i like måte gled og I eder sammen med meg. Fil. 2, 17.

Paulus levde sitt liv i Kristi legeme, han sier: Å leve er meg Kristus. I dette legeme fant han alt som hører til liv og gudsfrykt. Her var Kristi trengsler rikelig; men også trøsten. Han var en Åndens tjener; men den Ånd han tjente for tok alltid av det som hørte Kristus til. Når han da ble ofret, i det han gjorde altertjeneste for andre, så kunne han glede seg over hver den som ble meddelaktig med ham i herligheten innen det samme legeme, hvor i han gjorde sin tjeneste for Ånden.

Dette var ikke Jesus forunt. Han led tålmodig for den glede han hadde for seg og så hen til sin bortgang, da Talsmannen kunne komme til å tale om det, som man ikke kunne begripe i hans kjøds dager.

Vi kan glede oss sammen i Åndens samfunn; Jesus derimot kunne ikke glede seg i Åndens samfunn med noe menneske; for den Hellige Ånd var ennå ikke sendt fra Faderen. Dette økte hans lidelse og påskjønnet ønsket om hans bortgang.

Da han nå i sitt kjøds dager har opprettholdt samfunnet med Faderen uten oss, så krever han til gjengjeld at vi oppgir alt samfunn av kjødelig art for å vinne det samfunn han har med sin Fader. Derfor sier Johannes: Det som vi har sett og hørt det forkynner vi og eder, for at og I kan ha samfunn med oss; men vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus. Og dette skriver jeg for at eders glede kan være fullkommen. Joh. 1, 3.

Vil noen derfor ha en fullkommen glede, må han gi slipp på alt samfunn av kjødelig art for å vinne samfunn med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus.

Dette samfunn vinnes ved troens lydighet og forbinder oss med evige krefter til den Fader, som i de tilkommende tider har lovet å utvise sin rikdom av godhet på oss i Jesus Kristus.

Om vi da ofres under vår altertjeneste og bringer andres tro frem som offer, så er det for å gå opp som lem i hans legeme og til hans ære, han som i sin tid skal si: Her er jeg og de barn du har gitt meg. For har Kristus frembrakt all denne herlighet uten oss, og allikevel gjort oss delaktig deri, da tilkommer han også all vår ære, som skrevet står: Vår ros er utelukket. Ved hvilken lov? Ved troens lov! Rom. 3, 27. Men den rettferdige: Ved tro skal han leve.

Paulus frembar andres tro som offer. Han søkte i sitt arbeide å fremstille en ren jomfru for Kristus. Han forbant ikke noen til sitt eget kjød, men sa: hvem er Paulus, hvem er Kefas? Dette er å frembære andres tro som offer. De man vinner for Kristus skal man la gå til Kristus og ikke ved alle mulige bånd forbinde dem til seg selv for vinnings skyld.

Man skal få føle hva Paulus mener med å ofres, når man ofrer til Kristus de man vinner for ham. Men det man ofrer her skal man finne igjen i oppstandelsen. Derfor sier apostelen: Hvem er vel vår ære og hederskrans, mon ikke I på vår Herre Jesu Kristi dag?

Innen legemet ofres man selv, og man ofrer det som vinnes, — alt dette gjøres for å Kristi liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Abraham fikk Isak ved sin tro; men ved tro ofret han igjen sin Isak for at alle kjødelige forbindelser, der er timelige, skulle brytes og de evige forbindelser bli knyttet. Og som en der er oppreist fra de døde fikk han ham igjen — ikke lenger som en timelig sønn, men som en evig, om hvem der ble sagt: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Hebr. 11, 18.

Dersom man ofrer sin vundne Isak, blir han vel bevart i legemet, som er menigheten, ved den innbyrdes hjelp Gud gir. Men blir han ikke ofret, har man meget strev med å lage menigheter og gjerder for å holde ham bunden. Isak er født til frihet og kan ikke trives som en fange under voktere innen en kjødelig selvlagd menighet. Derfor ser vi også at mange av dem rømmer, når de blir overbevist om noe bedre. Deres voktere står tilbake stumme av forferdelse og undres på hvordan det vil gå, når de slippes løs fra deres tomme form og kjødelige beskyttelse, men det går bra. Bare la Isak fare. Vi er døpt med en Ånd til å være ett legeme (menighet). Noen annen menighet har ikke Gud dannet; derimot har menneskene dannet en hel del andre menigheter, hvor de vundne «Isaker» er atskilt i partier og merket med navn ettersom de er vunnet av det ene eller annet parti etter kjødet.

Vi forstår det må mer til av dette: Ofres selv og ofre de man vinner.

Noen vil si: Ja, men skal vi da ikke ta vare på de man vinner i Herren? Skal man bare la dem fare sin egen vei?

Nei, men vi skal tjene vår Herre og Mester på en sådan måte, at han på hin dag vil kunne si: Jeg var syk, og du besøkte meg; jeg var naken, og du kledde meg; jeg var i fengsel, og du kom til meg. For det er Kristuslivet som skal betjenes. Men da dette liv er åndelig, kan det ikke betjenes av kjødelig velmenthet. Du må ofre din innvunne Isak for å kunne tjene ham med evige verdier. Som ofret kan du si deg fri fra alle og gjøre deg til tjener for alle. Men er du ikke ofret, tjener du kun de du selv har vunnet og som du anser for dine med all den bjørnetjeneste kjød kan prestere.

Dersom du kjenner deg igjen i dette speil, da gå ikke hen og glem hvordan du ser ut; men slipp din Isak og gjør deg fri fra alle; kanskje da Gud kan forbarme seg over deg og i sin tid dyktiggjøre deg til sin tjeneste. For som det nå er forbinder og binder du med ditt religiøst omsorgsfulle strev mange sjeler til din egen person i stedet for å knytte dem til Kristus.