92. Fedre i Kristus og læremestre

Kunnskapen er blitt stor innen vår midte, Gud være lov; men dessverre må det sies, at fedresinnelaget fattes de fleste. Paulus sier: Om I og har ti tusen læremestre i Kristus, så har I dog ikke mange fedre, 1. Kor. 4, 15.

Vi har alle kunnskap. Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger; om noen tykkes seg å kjenne noe, han har aldri kjent noe således som man bør kjenne det, 1. Kor. 8, 1—2.

Det går an å bruke kunnskapen til mettelse for kjødet, være klok og rik. «Uten oss er I blitt herrer», sier Paulus.

Kristus kom for å frelse menneskesjeler. Har vi fått noe av Gud, da skal det benyttes til frelse av sjeler. En oppvisning av kunnskap til kjødets oppblåsthet frelser ingen. Kunnskapen er i seg selv kun en form, om den er uten kjærlighet. Derfor kalles den også for en lærdoms form. Kunnskapen er avstumpet og ikke fullkommen, da man kun forstår stykkevis og taler stykkevis. Skal den bli fullkommen, må den fylles med fedresinnets kjærlighet til menneskesjeler. Kunnskapen må være det middel hvormed vi i kjærlighet vinner frem til målet, sjelenes frelse. Hvor mange har du vunnet for Kristus med din kunnskap? Har du ingen vunnet, men derimot gleder deg over at du har beseiret mange, så er jeg redd for at du kan stilles i klasse med de ti tusen læremestre.

Det går godt an å si: Der står skrevet så og så, og mot dette anser jeg hvert menneske som en løgner. Det er godt og vel; men forstår du da også hva du leser? Intet skriftord er gitt til egen tydning; men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd. Det må nå løses igjen og tydes ved den samme Ånd. Likesom en fader æres av Gud fremfor barnet, vil den stykkevise kunnskap hos læremestrene, når det kommer til kraften bli frarøvet dem og innsatt og gjort bruk av i fedrenes visdoms lange linjer. For det som er stykkevis forgår, når det fullkomne kommer. Bli derfor ikke oppblåst av det som til syvende og sist skal tjene som ledd i det hele; men be Gud om det sinn som er med på å frelse menneskesjeler; kanskje da Gud vil gjøre deg fruktbar, så du omsider kan bli en av de få fedre.

Det går galt, når man bare tenker på sin egen person og sin egen lille forsamling. Denne lille forsamling kan ofte delvis være forbundet ved kjennskap etter kjødet, ytre form osv. Det har vist seg gang på gang, at blant dem man skulle tro var vokst frem til små peler i Guds forsamling, er det folk så blottet for fedresinnelagets omsorg, at de gjør de mest hårreisende dumheter i sin tjeneste for menneskesjelers frelse. Det viser seg gang på gang at læremestrene er ute i stedet for fedrene.

En læremester kan vel dosere sin lærdom; men når timen er omme, føler han ikke mer ansvar for barnet; han er fri, og er glad for det.

Barnets far derimot er ikke glad når barnet går; men når det kommer. Alle dets byrder søker han å lette, dets vekst og fremgang er hans hjertens glede. Sin egen kunnskap akter han for intet, om barnet kun vil tilegne seg dyktighet; for fedrene samler ikke til seg selv, men til barna. Det gjensidige forhold mellom faderen og barnet knyttes sammen i kjærlighet. Har du noen sådanne barn? Hvis du det har, da slår du ikke din sønn med din kunnskap og går bort og fryder deg over, at du fikk tatt ham ordentlig avdage.

Likesom kjærligheten bør bli rikere og rikere på kunnskap og skjønnsomhet for at man skal være uten anstøt, Fil. 1, 9; så bør også kunnskapen fylles med kjærlighet til Gud og menneskesjeler, om man vil unngå den ting å støte an.

Der var noen som gjorde seg til av å være vise; men så ble de dårer, Rom. 1, 22. Således har dårskapen lett for å komme til syne, når man i sin kunnskap tykkes seg å vite noe.

Johannes kom for å vende barnas hjerter til fedrene og fedrenes hjerter til barna.

Men tidsånden, som sniker seg inn i Guds forsamling, søker å splitte dette gode forhold og sette opp ned på tingene, så barna påtar seg fedremyndighet, og fedrene som synes svake i Kristus, skal vike for barnas styrke. Dog, hva sier skriften: I derimot er sterke; dette ber vi om, at I må bli fullkomne, 2. Kor. 13, 9.

Da nå dette er således, og på ingen måte kan forandres, så la oss beflitte oss på å samle til Kristus. Det er ulven, som kommer for å atsprede.

Det fullkomne sinnelag som var i Kristus, det være og i eder.