7. Hvem skal frembære Guds mat?

Herren underviser Moses i 3. Mosebok 21. kapittel om hvem som skal trede frem for å frembære sin Guds mat. Det skulle være en mann på hvem der ikke var noe lyte. For ingen mann på hvem det er et lyte skal trede frem, ikke en mann som er blind eller halt eller lemlestet i ansiktet eller har et lem for stort, eller en mann som har brekk på fot eller brekk på hånd, eller som er pukkelrygget eller dverg eller har en hvit plett på sitt øye eller har skabb eller utslett, eller hvis steiner er knust.

Ingen mann av Arons, prestens, avkom på hvem det er et lyte skal trede frem for å frembære Herrens ildoffer; det er lyte på ham, han skal ikke trede frem for å frembære sin Guds mat.

Vi vet, at alt i den gamle pakt er skrevet oss til undervisning, ettersom det er skyggene av de tilkommende goder. Skyggene er imidlertid nå borte, og vi er satt inn i den person, som kastet skyggen — i Kristus selv. Måtte derfor den gamle pakts prester (dvs. skyggens prester) være uten lyte for å kunne frembære sin Guds mat, slutter vi, at den nye pakts tjenere (åndens tjenere) enn mere må være fri for lyte, om de skal kunne trede frem for Herrens åsyn og motta fra hans bord åndelige retter for å bære disse ut til folket.

Han må ikke være blind. Hans hjerte skal ha opplyste øyne. Ef. 1, 18. Han må klart kunne se å skille rent fra urent, hellig fra vanhellig. Han må nøye kjenne sine fårs utseende. Hans øyne må alltid skue ut etter de beste gressganger. Han skal påse, at ingen lider og har det ondt.

Han må ikke være halt. Han skal ikke halte til noen side. Han må kunne løpe i den ham foresatte kamp, og alltid finne seg forrest i rekken. Han skal med Paulus alltid kunne si: Følg meg, som jeg etterfølger Kristus. Fårene må til enhver tid leve under følelsen av, at de ved flukt ikke skal kunne unndra seg sin hyrde for å nyte utillatelig frihet. Han skal være rask på foten, ombundet med den ferdighet til kamp, som fredens evangelium gir. Han må kunne innhente og fordrive enhver fiende, som vil bryte inn i fårefolden.

Han må ikke være lemlestet i ansiktet. Hans åndelige åsyn skal være fritt for lyte. Et lemlestet ansikt ville frarøve ham frimodigheten. Han må ikke ved seg selv føle en viss hang til å skjule sitt åsyn. Han må ikke være lemlestet i ansiktet, om han skal kunne frembære sin Guds mat.

Han må ikke ha et lem for stort. Han må ikke øve ensidighet i sin gudsdyrkelse, så et lem vokser seg stort og sterkt og de øvrige forkrøples. Han skal være noe for alle, om han skal kunne gi alle av sin Guds mat. Han må ikke ha et lem for stort.

Han må ikke ha brekk på fot eller brekk på hånd. Brekk på fot eller brekk på hånd vil sinke tjenesten. Han kan ikke få frem maten i rett tid. Skulle brekket være legt, vil han allikevel selv ha følelse av svakhet. I et knipetak — om det skulle gjelde — kan han ikke ta så hardt i, som han kunne ønske det. Han har brekk på hånd eller brekk på fot og må ikke frembære sin Guds mat.

Han må ikke være pukkelrygget eller dverg. Er noen ved sitt fall blitt pukkelrygget, skal han ikke frembære Guds mat. Han har fått et knekk i sitt fall. En dverg skal ikke nærme seg Herrens bord for å frembære Guds mat, han har stanset i sin åndelige vekst og er ikke dyktig til å undervise andre.

Han må ikke ha hvit plett på sitt øye. Hans øye skal være uplettet. En plett på øyet vil gjøre, at han ser skjevt på tingen. Han vil feile i synet og vakle i dommen. Troskapen og tilliten skal kunne leses i hans øyne. Noen plett må ikke få skjule dette kostelige klenodie. Han må åpent kunne skue inn i Guds åsyn, og må ikke ha noen plett, bak hvilken han kan skjule sin sjels tilstand for den Herre Sebaoths øyne.

Han må ikke ha skabb eller utslett. Det må ikke henge ved ham et ondt rykte, ei heller må kjødet være virksom, så syndens utslett kommer til syne på hans legeme. Han skal til enhver tid være avtvettet på legemet med rent vann og hans kjød være friskt som en ung gutts kjød. Skabb og utslett vil virke vanærende, han må ikke frembære sin Guds mat.

Han skal ikke ha knuste steiner. Han må ikke være gildet av mennesker. Han skal være i besittelse av livsmot, ikke være treg og åndelig motfallen. Han skal være en person, for hvem man kan ha respekt, om han skal kunne frembære sin Guds mat.

Ingen mann av Arons, prestens, avkom hos hvem det er et lyte, skal trede frem for å frembære Herrens ildoffer. V. 21.

Når Gud vil ha brakt en sjel frem på ildofferalteret, kan han som medarbeider ikke bruke noen, som selv har lyte. Han vil alltid bruke en sjel, som selv er fortrolig med ilden.

Dog må han ete sin Guds mat, både av de høyhellige ting og av de hellige ting. V. 22.

Gud, i sin uendelige kjærlighet, vil ikke formene noen sin åndelige mat. Han vil at alle skal ete, både av det hellige og det høyhellige. Blinde, halte, lemlestede, pukkelryggede, de som har plett på øye, brekk på hånd eller fot, skabb og utslett, alle kan få lov til å ete av sin Guds mat, både av de høyhellige ting og av det hellige.

Kun skal han ikke komme til forhenget og ikke trede frem for alteret, fordi der er lyte på ham; og han skal ikke vanhellige mine helligdommer; for jeg er Herren, som helliger den. V. 23.

Vi lærer herav, at Gud kan ikke bruke noen som har lyte til å frembære den åndelige mat. De kan få lov til å ete seg mette både av det høyhellige og hellige; men de måtte ikke vanhellige helligdommen ved å nærme seg forhenget.

Forhenget revner ved doms- og fortærelses ånd. Noen med lyte vil ikke kunne bestå her og må ikke nærme seg. På innsiden av forhenget åpenbares Guds herlighet, og derfra skal Guds mat bæres frem. Men vil noen der inn for å hente frem åndelig føde, må han først ha ofret seg selv på ildofferalteret, hvor alle lyter brennes opp.

Be høstens Herre, at han utdriver mange slike tjenere i sin høst.

Forrige gang ble det talt om, hvem som skal gå frem til Herrens bord for å frembære Guds mat. La oss nå betrakte noen prester, som har en annen tjeneste å utføre, — en tjeneste, som ikke krever den absolutte åndelige lytefrihet, som nevnt i 3. Moseb. 21. Vi skal i denne forbindelse lese Esek. 44, 10 og flg.

«Ja, endog de levitter, som fjernet seg langt bort fra meg, da Israel for vill, da de forvillet seg bort fra meg etter sine vemmelige avguder, de skal bære sin misgjerning.

De skal være tjenere i min helligdom, oppsynsmenn ved husets porter og tjenere i huset; de skal slakte brennofferet og slaktofferet for folket, og de skal stå for deres åsyn for å tjene dem.

Fordi de tjente dem for deres vemmelige avguders åsyn og var Israels hus et anstøt til misgjerning, derfor har jeg oppløftet min hånd imot dem, sier den Herre Herre, og de skal bære sin misgjerning.

Og de skal ikke nærme seg til meg for å tjene meg som prester og for å nærme seg til alle mine hellige ting, til de høyhellige ting; men de skal bære sin skam og sine vederstyggeligheter, som de har gjort seg skyldig i.»

Vi har her for oss en del prester, som er prester for folket, men ikke for Gud. Tjente folket Herren, da gjorde prestene tjeneste for ham; men når folket avvek og begynte å tjene avgudene, fulgte prestene med for å gjøre prestetjeneste for Baal.

Folket hadde kornet, mosten og pengene, og av dette skulle prestene ha sitt utkomme. Det lå derfor nær for hånden å følge med folket. Visstnok skulle de trofast ha holdt ut i Herrens helligdom, selv om forrådskamrene ble tomme, for derfra å bevege folket til å holde fast ved Herren. Men det gjorde de ikke. De risikerte heller å komme på kant med Herren enn med folket. Tenk om folket skulle få noe å si på dem? Tenk om de skulle knappe av på tienden? Ja, de var i sannhet i en vanskelig situasjon, og så fikk det da gå som det kunne både med Herrens tempel og med gudstjenesten, bare de fikk hva de skulle ha: folkets tiende og anseelse.

Slike prester er i skriften kalt: prester for folket. Men lytefrie prester er de ikke. Dog skal de få lov til å gjøre en ytre tjeneste, være oppsynsmenn ved husets porter og tjenere i huset. Når folket atter er vendt om til Herren, vil Gud ikke ha slike prester i sin hellige nærhet. De kan stå i porten og innbyde folket til syndenes forlatelse, likeså kan de få lov til å påtale overtredelser, hvilket motsvarer å gjøre rent og tørre støv, som er en tjeners gjerning i et hus.

Men de skal ikke nærme seg Herren for å tjene ham som prester. Det skal ikke tillates dem å gjøre en indre tjeneste. De må ikke nærme seg de hellige og høyhellige ting. Det tillates dem ikke å veilede noen sjel inn i et dypere åndsliv.

Dog kan de slakte brennofferet og slaktofferet for folket. De kan tillates å predike Kristus som slaktoffer, som det lam som bar verdens synd; men de skal ikke nærme seg til forhenget for å komme i berøring med de høyhellige ting og Herrens bord. De skal ikke frembære åndelig føde, som kan gi næring til helliggjørelse.

Mon verden har forandret seg siden den tid. Eller er det ikke så, at de som er prester for folket har overflod av alt hva de behøver; mens den gudfryktige sjel, fattig i ånden, prediker for intet, og må som oftest lide mangel på det mest nødvendige. Må Gud få opplatt våre øyne, at vi kan se.

Folkets prester får sin lønn og anseelse av folket, — selv de mest ryggesløse tilhører deres menighet. Det er en rommelig menighet, som slutter i sin favn både teatre og vertshus, fengsler og bedehus, kirker og tvangsanstalter. Den som dreper og den som blir drept tilhører begge prestens menighet.

Prester og predikanter som oven nevnt har visstnok en tjeneste å utføre; men det er en ytre tjeneste. Vil derfor noen trenge inn i et dypere åndsliv, så spør aldri slike prester til råds, for til de høyhellige ting og Guds bord har de aldri hatt noen adgang. Av samme grunn tror de også at alle farer vill, som ikke holder seg innenfor deres rekkevidde.

Dog var det noen prester som holdt prøve. V. 15.

«Men prestene, levittene, Sadoks sønner, som tok vare på, hva det var å ivareta i min helligdom, da Israels barn forvillet seg bort fra meg, de skal gå nær til meg for å ofre meg fett og blod, sier den Herre Herre.

De skal gå inn i min helligdom, og de skal gå nær til mitt bord for å tjene meg, og de skal ta vare på, hva jeg vil ha ivaretatt.»

Vi ser her noen prester etter Herrens hjerte. De sto trolig fast på Guds side, da folket for vill. Visstnok formante de folket i det lengste fra sin villfarelse; men når alt deres arbeide var fruktesløst, så lot de folket fare og holdt selv fast ved Herren.

Det er disse prester, som også i våre dager skal ta vare på, hva Herren vil ha ivaretatt. De skal trede frem til Herrens bord for å frembære sin Guds mat; for de er i Herrens øyne fri for lyte.

Av alt dette lærer vi, at Gud er nøye, såre nøye. Der blir prediket meget i våre dager; men ikke må noen tro, at alle disse predikanter har vært inne for Herrens åsyn og hentet frem åndelige retter fra sin Guds bord. Det mest alminnelige er å stå for folkets åsyn og innrette sin tale til dets behag. Dette gjelder ikke bare muntlig tale, men også i skrift.

Må Gud gi oss nåde til ikke å tekkes mennesker; men som Kristi tjenere alltid — både i skrift og tale søke å tekkes ham, som har kalt oss fra mørket til sitt underfulle lys, og som har gjort oss til konger og prester for vår Gud. Åp. 5, 10.