66. Rom. 7, 4

Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, for at I skulle høre en annen til, nemlig ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. Rom. 7, 4.

Etter at vi er døde fra loven, skal vi høre en annen til. Hvem tilhørte vi da før den tid? Vi tilhørte oss selv; for vi var i kjødet, og de syndige lyster, som vaktes ved loven, virket således i våre lemmer at vi bar frukt for døden, v. 5. Men nå er vi ikke lenger våre egne; vi er kommet inn i Kristi legeme og tilhører ham, som er død og oppstanden for oss. Om vi nå ved legemet er død fra loven, så er vi dog ikke død i Kristi legeme. Men vi vet at vårt gamle menneske er korsfestet med ham, for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden, Rom. 6, 6. Syndelegemet går til grunne etter at vi er kommet i Kristi legeme, etter at vi er løst fra loven og etter at det gamle menneske er korsfestet med ham. Vi følger livets Ånds lover innen legemet og vokser legemets vekst i dette. Da vi var i kjødet, virket den mosaiske lov, den ytre lov; men i Kristi legeme virker Åndens lov. Den mosaiske lov fordømte det gamle menneske, mens Åndens lov fordømmer synden i kjødet.

Vi skulle døpes med den Hellige Ånd; men det er ikke nok å døpes i Ånden; det stilles krav til oss i den samme Ånd. Disse krav er Åndens lov og levendegjørende kraft. Åndens dåp er en nådens dåp; men når kravene blir tilfredsstilt blir det en rettferds dåp. Mellom denne nåde og rettferdighet hersker ilden, den ild hvormed Kristus ble døpt. Kravet ligger altså i ilden, som fortærer synden i kjødet. Vi fødes på ny ved vann og Ånd; men etter at vi er født på ny, forbinder Ånden seg med det tredje vitne: dvs. blodet, 1. Joh. 5, 7 og 8, hvilket er vitnesbyrd om offer for Ånden; idet Jesus ofret seg i kraft av en evig Ånd, og ble oppreist ved en evig pakts blod. Hebr. 13, 20.

Når vi nå er født av vann og Ånd, men samtidig er født ovenfra med uforkrenkelig sæd ved Guds ord som lever og blir evinnelig, da viser dette at ordet allerede var kjød i den nye fødsel; for ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Da nå synden bor i kjødet endog etter den nye fødsel, og vi fremdeles mottar ordet i den Hellige Ånd, så viser dette, at det kjød som er ord i ham ved erkjennelse i ånden skal bli kjød i oss. For et ord er ord før det blir fullbyrdet; men når det er fullbyrdet, da er det fullbrakt. Dog var ordet å betrakte og regne som ord før det ble fullbrakt, etter som Guds forutviten i sannhetens Ånd lot vitne i de hellige profeter om Kristi lidelse og død og derpå følgende herlighet, idet han regner med ting som ikke er som om de var.

Således er også vårt kjød i gjenfødelsen gjennomtrengt av syndens lov. Men Gud har uttalt ordet om at kvinnens sed skal knuse slangens hode, så dette ord er å regne som kjød innen det er skjedd, fordi det er fullbrakt i Kristus, og fordi Kristi troskap var så fullkommen at Gud forut kunne uttale ord og vitne i sannhets Ånd, som om verket allerede var fullbrakt. Vår troskap i ånden gjør oss delaktig i Kristi herligheter; men om noen er utro, så er dog Kristus tro, og ved denne troskap er allerede syndens legeme tilintetgjort i ham, og menneskets utroskap skader mest ham selv, om det ikke tilintetgjøres hos ham ved Kristi verk.

Ved troens lydighet — som Paulus var valgt til apostel for å utvirke Rom. 1, 5 — vil man motta ordet i den Hellige Ånd, 1. Tes. 1, 6 og komme inn i den mest fullkomne tjeneste i Ånden. For når vi kommer der hen at Gud kan åpenbare for oss sin vilje, og vi kan fatte den ved troen, da er vi kommet i et meget bevegelig og fullkomment forhold til ham. Gud kan da tale til oss på gaten, på verkstedet, i forsamlingen osv. og han kan få utført sin vilje ved et frivillig redskap i kjød; noe som den mosaiske lov ikke kunne føre mennesket til. Et menneske i denne tro — og lydighets tilstand kan også gjøre regning med å bli bønnhørt; for han gjør Guds vilje og er velbehagelig for ham. Den som ikke gjør hans vilje, stiller seg utenfor det rike, hvori Gud hersker og hans vilje skjer. Helliggjørelse er derfor en omdannelse etter Guds vilje, hvorved Herrens lover trenger inn i dypet av vårt åndsliv og omdanner vår tilstand etter Sønnens bilde. Om Kristi lidelser smerter kjødet, så er de dog såre gagnlige som forløpere for den død som gir plass for livet — det evige. Herrens veier er underlige, og hvem kan fatte dem uten det behager ham å åpenbare dem. Men den som har hans bud og holder dem, han er den som elsker Jesus Kristus; men den som elsker ham, skal også elskes av Faderen, og Kristus vil åpenbare seg for ham. Joh. 14, 21. Denne åpenbarelse skjer i sannhetens Ånd, den Ånd som tar av hans og forkynner oss.

Har derfor noen fått Guds Ånd, da vær Ånden hørig og lydig, så vil den åpenbare for deg Kristi hemmeligheter; for Ånden ransaker alle ting — også dybdene i Gud.