61. Menighetens engler og menighetene

Skriv da hva du så, både det som er, og det som heretter skal skje.

Hemmeligheten med de syv stjerner, som du så i min høyre hånd, og de syv gull-lysestaker! De syv stjerner er engler for de syv menigheter, og de syv lysestaker er syv menigheter. (Åp. 1, 19 og 20).

De syv stjerner i hans høyre hånd er altså engler for de syv menigheter, og de syv gull-lysestaker er de syv menigheter.

Kristus vandrer midt i mellom lysestakene og styrer menighetene ved sine stjerner (engler), som han holder i sin høyre hånd. Disse engler har han gitt makt i menigheten, og han gjør dem ansvarlig for sine gjerninger.

Han sier til menighetens engel i Efesus: Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeide og ditt tålmod, og at du ikke kan tåle det onde, og du har prøvd dem som sier de er apostler og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere, og du har tålmod og har hatt meget å bære for mitt navns skyld, og du er ikke blitt trett.

Men jeg har i mot deg, at du har forlatt din første kjærlighet, (Åp. 2. kap.)

Denne engel hadde gjort et stort og godt arbeide, han hadde prøvd de som sa seg å være apostler og fant at de var løgnere. Han bar meget for Kristi navns skyld og var ikke blitt trett.

Men han hadde mistet sin første kjærlighet.

Den glødende kjærlighet, som makter å dra til Kristus og som smelter sammen alt og alle; denne kjærlighets makt hadde han forlatt. Han hadde dermed også tapt noe av sin makt i menigheten.

Kom derfor i hu, hva du er falt i fra, og omvend deg og gjør de første gjerninger, hvis ikke kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra sitt sted, hvis du ikke omvender deg.

Kom i hu hva du er falt i fra. Ja, når du det kommer i hu, da går det lettere å omvende seg. Dette var en omvendelse innen frelsen; han gjorde gjerninger også nå; men han skulle vende om og gjøre de første gjerninger. Den første smittende kjærlighets glød gjorde gjerningene mere fullkomne enn den senere mer kaldt beregnende måte å arbeide på.

Men hvis ikke du omvender deg, da kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra sitt sted.

Dersom den inntrådte kjølighet skulle vedvare, ville engelens makt over menigheten avta; menigheten selv ville bli som sin engel, og den kunne ikke forbli stående helt fremme i lyset, hvor mesteren vandret mellom lysestakene.

Den første kjærlighet ytrer seg ikke bare som kjærlighet; den virker som et brennende hat mot alt hykleri og falsk lærdom; den forsvarer med nidkjærhet den ærlige sjel og holder ikke sitt sverd fra blod. Intet kan holde stand mot den i kamp for sannhet og rett; for kjærligheten gleder seg ved sannhet, og for dens skyld ferdes den på øde steder og gjør åpenbaringer under sannhetens Ånds veiledning.

Til menighetens engel i Smyrna: Jeg vet om din trengsel og din fattigdom — men du er rik — og spotten fra dem som sier, de er jøder, og ikke er det, men er Satans synagoge.

En menighet fattig og i trengsel blir ikke meget påaktet, især av dem som sitter i den rikes skygge, og tror seg selv å være jøder. De spotter enn i dag fattigdommen og beundrer verdslig storhet, især når denne har et religiøst anstrøk. Men Herren sier: Du er rik; og dette vitnesbyrd oppveier ti tusen gange spotten fra dem som kaller seg jøder, men er Satans synagoge.

Til menighetens engel i Pergamum: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone, og du holder fast ved mitt navn, og du fornektet ikke min tro i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble ihjelslått hos eder, der hvor Satan bor.

Men jeg har noen få ting imot deg: at du har noen der, som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn, å ete avgudsoffer og drive hor; således har du noen, som i like måte holder fast ved Nikolaitternes lære.

Du bor hvor Satan har sin trone. D.v.s. du bor hvor ugudeligheten sitter i høysetet, hvor dårskapen blir verdsatt, og hvor den rettferdige sjel må ængstes natt og dag over alle de ugudeligheter han ser og hører. En dog Antipas ble slått i hjel av disse ugudelige mennesker, og turen sto for døren til menighetens engel; men han holdt fast ved Kristi tro. Dette var såre rosverdig.

Dog, han hadde innen menigheten noen, som holdt fast ved Bileams lære. Disse mennesker skulle han satt stopper for og fravristet dem deres falske lære eller advart mot dem og holdt dem utenfor. Han var ikke våken her. Og hvor megen elendighet avstedkommer ikke falsk lære i liv og levnet. Vi har sett nok av det i våre dager. Frihetslæren har strekt seg langt ut i synden. Det er derfor såre nødvendig øyeblikkelig — uten barmhjertighet å oppta kampen mot djevelske lærdommer eller sådan undervisning, som ikke fører til gudsfrykt. Den som ikke har Kristi lære har ikke Gud. En menighetens engel som ikke våker over læren er ikke å unnskylde, selv om han for øvrigt har mange gode dyder. Bileam underviste for rikdom og ære, han ga Balak det råd, at dersom han fikk Israel til å drive hor og ete avgudsoffer, da ville han seire over dem, (4. Mos. 25, 1 flg. 31, 16). Menighetens engel hadde makt fra Gud til å utrydde denne lære av menigheten; men han unnlot av fredshensyn eller feighet å stride mod dem; og dette var Gud imot. Gud elsker aldeles ikke fred, når Satan i denne fred får utklekke sine planer.

Omvend deg! men hvis ikke, da kommer jeg snart over deg og vil stride mot dem med min munns sverd.

Det heter ikke om menighetens engel, at han hørte Bileams lære og Nikolaitternes lære; men allikevel måtte han omvende seg. Han hadde stilltiende latt disse ting passere, og ble på den måte deres beskytter. Fra dette trengte han en grundig omvendelse. Når nå ikke menighetens engel ville stride, så ville Herren selv komme over ham, d.v.s. gjøre ham udyktig til å forsvare de personer, som førte den falske lære; og så ville Herren oppvekke andre personer til å stride mot dem.

Til menighetens engel i Tyratira: Jeg vet dine gjerninger og din kjærlighet og tjeneste og tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første.

Men jeg har imot deg, at du lar kvinnen Jesabel råde, hun som sier, at hun er en profetinne, og hun lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer.

Denne menighets engel hadde kjærlighet, tjeneste, tro og tålmodighet; ja hadde endog øket antallet av sine gjerninger.

Dog, han lot kvinnen Jesabel råde. Hun nedbrøt hva han bygget opp, og det tillot han. Hvor mange menigheter har ikke vært hjemsøkt av en eller annen kvinne — en Jesabel — som gjerne ville råde. Og har da menighetens engel tillatt henne å styre med i noe, har hun snart tatt roret fra ham, og han har senere ikke maktet å få styrelsen igjen.

Var det ikke bedre at en mann med kjærlighet, tjeneste, tro og gode gjerninger førte et fast og urokkeligt styre, mot at han i svakhet gir etter for en kvinne hvis gjerninger består i å føre sjelene på avveie? Visstnok kalte hun seg selv for profetinne; men slike profetinner — likesinnete med Jesabel — bør straks sønderhugges med Åndens sverd, så de ikke får tid og ro på seg innen menigheten å føde sine barn. De er og blir så dødens bytte allikevel. (Åp. 2, 23).

Til menighetens engel i Sardes: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av å leve, og du er død.

Bli våken, og styrk det annet som var på vei til å dø, for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.

Denne engel var sløv; han hadde interesser på jorden, som svekket hans åndelige liv like til døden; men enda hadde han navn av å leve og gjøre sin tjeneste som menighetens engel. Dog, hans gjerninger var ikke fullkomne for Gud; for er livet utdødd, da er gjerningene døde. Bli våken! Dette tilkjennegir, at en åndelig død tilstand i synden ikke var inntrådt; han var bare død som en Herrens tjener. Hans gjerninger som menighetens engel var udugelige. I denne forstand var han død; men allikevel holdt man ham for å være den rette mann og å være dyktig til sin gjerning. Ingen av de andre i menigheten kunne avløse ham. Gud hadde satt ham i sin stilling og nådegavene og sitt kall angrer Gud ikke. Derfor taler han heller ikke til noen annen enn til menighetens engel og ber ham å bli våken; for ingen hadde makt til å styrke de andre som han. Skjønt nå engelen for menigheten var så udugelig, hadde han dog noen få personer i Sardes, som ikke hadde smittet sine klær. Deres kledning var ren; men de kunne ikke overdrages en menighets engels bestilling, de hadde ikke kall fra Gud til dette. Men de var rene og skulle få vandre med Herren i hvite klær.

Til menighetens engel i Filadelfia: Jeg vet om dine gjerninger; se jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den til; for du har liten styrke og har dog tatt vare på mitt ord og ikke fornektet mitt navn.

Du har liten styrke, men har dog tatt vare på mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Dette ord og dette navn har merkelige evner til å bevare. Selv om styrken er liten er dog navnet sterkt og ordet evig. Dette var det også som bandt menigheten sammen. Det var ikke godt for falske lærdommer å få innpass, når engelen for menigheten holdt fast ved hans ord. Selv om styrken var liten hadde ordet han holdt fast ved makt til å utskille det urene. Det var meget rosverdig. Gud ville da også ære ham for dette, idet han ville la noen av Satans synagoge komme, slike som sa de var jøder, men ikke var det. Disse mennesker ville nok forsøke seg med alle sine kunstgrep mod denne menighetsengel, der hadde så liten styrke; for de var ikke for intet av Satans synagoge. Men fordi han holdt fast ved Herrens ord og ikke fornektet hans navn skulle de ikke få overmannet ham. Gud skulle endog gjøre det så, at han fikk bukt med dem i en så sterk grad, at de skulle falle ned for hans føtter og erkjenne at Gud elsket ham.

Hold fast på det du har for at ingen skal ta din krone.

Til menighetens engel i Laodikea: Jeg vet om dine gjerninger, at du er hverken kall eller varm; gid du var kall eller varm! Du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke, at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.

Denne engel var hverken kall eller varm, så Herren ville spy ham ut av sin munn.

Han sa seg selv å være rik og å ha overflod og visste ikke om sin fattigdom, blindhet, og at han var naken. Nåden hadde engang badet ham så grundig, at han trodde seg selv rik. Han levde på disse herlige minner langt ut i fattigdommen. i stedet for å gi akt på Herrens røst i dag, så vendte han atter og atter tilbake til de gamle minner om omvendelse og Åndens dåp. Han glemte å leve av Herrens ord i dag, og han dro hele forsamlingen inn i fortidsminnene, hvor man følte seg rik og mektig. Men i dag var fattigdommen den rådende; nakenhetens skam begynte å stikke frem.

Hva han trengte var gull glødet i ild. Hittil hadde ilden vært ham en skrekk; han ventet alt uten offer, uten lidelsessamfunn med Kristus, uten møye. Men Herren ga ham et godt råd, nemlig å kjøpe gull glødet i ild.

Man sier, at denne menighets engels tilstand passer godt på menigheten i vår tid. Skjønt jeg ikke tror det minste på all denne oppsatte og utstuderte «lære» etter all menneskelig vis, især når man røper uklarhet i de enkleste for livet nødvendige sannheter, så skal jeg medgi, at det for en gangs skyld passer utmerket. For aldri har den nakne følt seg så påkledd som nettopp nå, aldri har man i sin fattigdom trodd seg rik som nå. Uten ild, uten lidelse og uten offer roser man seg av veldig åndsfylde og makt. Så det passer utmerket på vår tid. Uten kjennskap til de mest nødvendige enkle sannheter ransaker man ting som de mest fullkomne i Kristus må erkjenne ikke å ha fått innsikt i. Man reiser omkring med de mest selv bevisste miner og taler om ting, man aldri har sett, forfengelig oppblåst av sitt kjødelige sinn. De skal få rett; de lever i Laodikea, og Herren står utenfor og banker. (Åp. 3, 20).