55. Jesu Kristi gjenkomst

Vi hører ofte i våre dager, at Jesus kommer snart. Ja, han sier selv at han kommer snart; men snart og snart er to forskjellige ting. Der er noe som skal gå forut for Kristi komme, nemlig frafallet.

Apostelen sier at man ikke skal la seg dåre eller forville i sinnet angående Jesu gjenkomst. Man kan nemlig slippe alt, glemme å ruste seg til kamp mot ondskapens makter og kun hengi seg til å vente Jesu gjenkomst. Satan finner leilighet til å drive sitt spill i denne mot ham uårvåkne tilstand, og dette kaller Paulus for å være dåret, endog så skjønt det ved første øyekast ser ut.

Hverken ved noen ånd, eller ved noe brev eller ved noen lære skal vi la oss dåre. 2. Tes. 2. For først må frafallet komme og syndens menneske åpenbares.

Noen sier å syndens menneske, eller som han også kalles antikrist, er paven. Dersom det var paven, måtte vi hatt mange antikrister. Forøvrig nekter ikke paven Kristus å være kommet i kjød, som antikrist vil gjøre. Antikrist skal sette seg i Guds tempel og utgi seg for å være Gud. Paven derimot strekker seg ikke lenger enn til å si seg å være St. Peters etterfølger.

Urettferdighetens hemmeligheter ytret seg kraftig allerede i apostlenes dager, hvor meget mer da nu.

Det kommer en dag, da man forkaster det bestandige offer (Guds lam), Dan. 12, 11. Men forkaster man Kristus som offer da forkaster man og skyver fra seg den Hellige Ånd, han som taler fra himmelen om dette lam.

Man har drevet det så langt, at man som inskripsjon i sin fane har skrevet: Bort med Bibelen. Hvor lenge mon det lar vente på seg at man skriver: Bort med Kristus.

Det er dette frafall vi har å vente på. Lovløshetens hemmeligheter tiltar daglig, og hemmelighetene i lovløsheten er så store, at selv lovens håndhevere (politiet) ikke kan få bukt med ting og saker som strider stikk mot loven.

Gud gir dem hen til et sinn som intet duger, så de får åpenbarelser i villfarelsen, og den som strekker seg mest ytterlig er den mest ansete og hopens profet.

Nå gjør man fort vekk som i Noas dager, man tar til ekte og gir til ekte i fleng. Noen skiller seg og gifter seg på ny med myndighetenes tillatelse. Men hvor myndighetene henter denne rett fra, sies det ikke noe om. Staten begynner å se mellom fingrene med urettferdigheten, og tilslutt får den hevd.

Prestene tvistes om Kristi guddom, og ungsosialistene vil ha kristendommen bort da den står deres program imot. Folket der gjerne vil leve etter sine kjødelige lyster, vakler mellom alt det de ser, hører og leser. Og så er det mest smakfullt å være kvitt så meget av loven som mulig.

All denne lovløshet baner vei for antikrist, likesom Johannes i Elias ånd og kraft banet vei for Kristus. Satans største mesterverk er å fremstille en Kristus, men det vil si en sådan Kristus som mennesket etter kjødet tenker og ønsker han skal være.

Når den, som nå holder igjen ryddes av veien, da skal den urettferdige åpenbares. Det er Kristus som holder igjen, det bestandige offer. Vi ser jødefolket, hvor forferdelig det gikk dem, da de forkastet sitt fra Gud sendte offer. Hedningene er nå i ferd med å forkaste offeret, og nettopp det danner terreng for lovløshet. Selv de kristne roper på mest mulig frihet og er som oftest så sterkt grepet av tidsånden, at de hater sannheten, fordi den sprudler av evige lover.

Det er disse ting vi har å gi akt på og ruste oss mot, idet vi vet, at jo mer Kristus blir forkastet som offer, desto mer nærmer hans komme seg.

Vi ser tydelig, at mange er allerede dåret, når det gjelder Kristi gjenkomst; for de vil intet høre om renselse og helliggjørelse; men bare om Kristi gjenkomst; idet de nærer et lønnlig håp om å slippe mest mulig lett inn i herligheten, så overgangen fra den jordiske herlighet til den himmelske ikke skal forstyrres av sykdoms og døds gjenvordigheter.

Vår basis for herlighet med Kristus i hans åpenbarelse skal imidlertid hvile på død i Kristi legeme. Ikke på noe i det blå; for alt må ha sin grunn å stå på.