3. Fred med Gud og Guds fred

Fred med en person forutsetter to personer, nemlig meg selv og den med hvem jeg har fred. Den rike mann kunne til en viss grad ha fred med Lasarus; for han fikk jo av de smuler, som falt fra hans bord. Men Lasarus’s fred hadde han ikke.

En herre har fred med sin tjener og tjeneren fred med sin herre, så lenge hver av dem holder seg på den plass som det sømmer seg. Sådan fred gir verden; enhver holder seg til sitt og ingen treder sin nestes rettigheter for nær. Skulle det hende, da avbrytes straks freden.

En lignende fred har også mennesket med Gud. Snart hører vi vitnesbyrd om fred, alt er så vel; men om ikke rett lenge høres, at nå er freden borte, det er kommet en sky mellom ham og Gud, man har ikke vandret som man skulle o.s.v.

Vi trenger derfor noe mer, noe som stikker dypere, noe som kan vare. Dette savn har Jesus legt, når han sier: Min fred gir jeg eder, ikke som verden gir, gir jeg eder. Eders hjerte forferdes ikke og reddes ikke! Joh. 14, 27.

Gud har døpt oss med sin Helligånd til å være ett legeme med Kristus. Hans fred er vår fred, hans rettferdighet vår rettferdighet, hans liv vårt liv. Vi er ikke lenger to, men en. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet. Ef. 2, 14. Vi har nå ikke bare fred med Gud men Guds fred. Hvor uendelig større er ikke den. Fred med Gud bevarer oss; men når Kristi fred råder i våre hjerter, Kol. 3, 15, gjør den oss seirende. Gud har gitt oss en aktiv fred, Guds fred.