47. Dobbelt frelse

Syndenes forlatelse er ikke den hele frelse. Det er stort for en synder i Jesu navn å kunne si seg fri fra syndens fordømmelse; men det ligger en frelse av en dypere art bakom denne frelse, en frelse der krever bevisste ofre, en frelse ved egoismens hengiven i døden.

Det fullkomne er alltid å være meddelende. Gud lar det regne over onde og gode og lar sin sol skinne over rettferdige og urettferdige. Jesus var fattig; men han var alltid den, som hadde fullt opp å gi. Den verdslige formue tar slutt, når man øser meget ut av den, men Guds rikdommer tar aldri slutt. Jo mer man øser ut av dem, desto mer skjenker Gud i. For nå å bli alltid givende vesener, må Gud frelse oss mere enn fra våre gjorte synder; han må frelse oss fra vårt syndige «Jeg», fra det som søker sitt eget. For å komme dette til livs må Gud inn i det sentrale i menneskets liv. Det sjelen klynger seg til, må tas fra den.

Syndenes forlatelse er karets rensning utenpå, befrielse fra lovens dom og Guds vrede. Men dermed er ikke karet beredt og nyttig til all god gjerning. Der må skje en indre rensning før alt kan sies å være rent. Det er denne renselse man kan kalle for den annen frelse. Syndenes forlatelse søker man for syndebyrdens skyld; man ønsker befrielse fra Guds dom og vrede. Den indre renselse søkes, fordi man har lært å elske Gud og ønsker å bli delaktig i hans natur.

Syndenes forlatelse gir ikke kraft til å leve et Gud velbehagelig liv.

Guds vilje praktisert og gjennomført ved Guds kraft i det daglige liv blir til indre renselse og helliggjørelse.

En sjelisk gudsdyrkelse fører ikke til målet; men å tjene Gud i vår ånd vil føre dit. For sjelen står i forbindelse med synden i legemet og kan således aldri tjene til Guds velbehag. Derfor uttømte Jesus sin sjel inntil døden. Den første Adam ble til en levende sjel. Denne første Adams levende sjel har Kristus ofret på Golgata og er selv som den annen Adam — blitt en levendegjørende Ånd.

Kristus vårt liv, heter det. Den Hellige Ånd skjenker oss oppstandelseskraften, og i denne kraft befinner seg alt hva der tilhører legeme, sjel og ånd i det oppstandne liv.

Denne indre døds prosess, den annen frelse, opphever til fulle den annen død, og man dør døden i Kristi legeme. Ilden fortærer og bortrenser indre syndige tilbøyeligheter, og den guddommelige natur bryter seg frem gjennom ruinene. Det var ved Guds kunnskap om legemet at Peter kunne fortelle, at den første jord forgikk ved vann; mens den jord som nå er, oppbevares ved det samme ord til ilden. Er vi renset på legemet med rent vann (syndernes forlatelse), så oppbevares vi deretter til ilden. Den kommer etter meg, hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse, han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild. Ilden åpenbarer seg ikke som en søt følelse, men som en rensende og fortærende kraft, idet den arbeider og gjør sin gjerning med sjelen i samfunnet med Kristus i hans lidelser.

Samfunnet med Kristus i hans lidelser utdyper samfunnet og den innbyrdes kjærlighet lemmene seg imellom; idet man i fortrolighet kan nyte sammen den Guds kunnskap og visdom Gud ved sin uendelige godhet har nedlagt i legemet, og hvor til ingen har adgang uten ved selv å bli splittet etter kjødet, så forhenget for det allerhelligste kan vike avveien for den nye Guds skapning, som har rett til — ut av det gamle — å gå inn i det nye, — det aller helligste.

Du skal kalle hans navn Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Han åpenbares for sitt folk med syndenes forlatelse, men for sin menighet (legemet) har han beredt ennå en frelse, nemlig frelsen ved hans liv d.e.: frelse ved ilden. Skal vi ha en rik inngang i Guds rike, så la oss ta imot hva vi kan få av Gud. Intet er for godt å vrake for å beholde denne frelse. Gud skal gi oss kraft til lønn for utholdte strabaser, og gi oss liv til bytte for død. Selg døden for livet, avmakt for kraft og uvitenhet for Guds kunnskap. Trekk av det gamle og ifør det nye; for dette sømmer seg for Kristi brud.