449. Hallingdalsstevnet 1931

Tiden går fort i godt selskap. Skjønt vi denne gang var sammen i 3 dager, så gikk det så hurtig. Nesbyen er som skapt for stevner mellom Øst- og Vestland. Det store ungdomslokale må antagelig romme henimot 300 mennesker, når det er fullt. Dessuten er det kjøkken, stor spisesal og garderobe.

Det var velsignet å se mange venner fra Molde, Måløy, Bergen og Hardangerfjord. De var riktig flinke til å møte frem. Dessuten var det folk fra Sarpsborg, Fr.stad, Drøbak, Oslo, Horten og Sandefjord. Br. Sigurd Bratlie og 6 danske venner kom helt fra København. De gledet seg over broderforholdet og over møtene, likesom de også beundret den herlige Guds natur der oppe mellom fjellene. Under et av de store mektige fjell ligger et lite hus, hvor br. Ole M. Roen har ligget syk i 16 år. Han ligger på ryggen i bandasje. De danske venner var med bort til ham. Vi sang og spilte orgel der i stuen. Jeg så tårer rinne mens vi sang. Gud vitnet kraftig, både ved den syke og ved naturen samt ved sin gode Ånd. En av søstrene sang en sang av O. M. Roen på tysk. Han sysler nemlig med språk og regning der han ligger. Må Gud velsigne ham.

Det var godt å høre de mange vitnesbyrd. Det bevises å være sant hva br. E. Aslaksen skriver i sin sang nr. 182, v. 4 i «Herrens veier»: «Korset skriver oss alle inn, Alle har vi det samme sinn. Samme smerte oss gjør til ett. Aldri noen har maken sett.»

Korsets Ord smelter oss til ett. Dette er enhetens samlende kraft. På korset seiret Jesus over all fiendens hær. Der seirer også vi. Hold kjødet korsfestet ved tro, og Åndens enhet i fredens sambånd binder oss sammen. Dette er det nå hundreder som kan vitne om her i Norge, og vi ønsker, tror og håper det skal bli tusener. Hvert stevne er et pluss i den retning, og ingen formår å stanse Åndens vannstrømmer. Det er utstrødd lys for de oppriktige, og dette lys er det ikke mulig å slukke. Jo mer trengsler, desto mer knust oliven til lysestaken.

Etter de 3 dagers samvær dro enhver til sitt. De danske venner oppholdt seg ennå et par dager i Oslo, hvoretter de reiste hjem til København med «Kong Håkon». Br. Otto Baltzersen, som er los i Drøbak, var ute med båt og hilste på vennene da dampskipet passerte Drøbak. Flere Drøbaks-venner var med i båten. Det var ikke tid til annet enn å vinke; men de danske venner kastet ut

Flaskepost

med følgende innhold:

«En kjærlig hilsen fra vennene i København, som har vært og besøkt vennene i Norge.

Vi ønsker herved å takke for all kjærlighet, tålmodighet, fordragsomhet og alt som vi har nytt av det timelige og det åndelige.

En spesiell takk til alle som ikke har kunnet være tilstede i kjødet, men som var nærværende i ånden, og til alle de som har stått langs kysten og vinket, og til deg br. Otto Baltzersen, som kom ut i båten.

Eders hengivne broder S. Bratlie, J. Gerhardt, Kristine Gerhardt, Ellida Kjeldsen: Kol. 1, 10—13, Anna Bæklund, Maren Bach, Sofie Kobbeltvedt.

Til slutt hilses I alle med mannakorn: Sak. 12, 16».

På Horten var der møtt mange på bryggen. Jeg spurte de danske venner om de var tilfreds med turen, og alle smilte og sa et rungende «ja». Vi vinket så lenge vi kunne se dem og de vinket til oss, inntil de ble borte i det fjerne. Dog borte, er de ikke. Br. Bratlie fulgte med til København, hvor han tross sin unge alder har et stort virkefelt.

Ha da hjertelig takk alle sammen som kom til stevnet. Tror dette samvær også skal innflettes i de mange andre samvær, hvor lys mottas, samfunn med de hellige økes, og troen styrkes til fortsatt løp.