447. Vitnesbyrd fra pinsestevnet 1931

1. Joh. 2, 3—17; Det er kjennetegnet på at vi kjenner ham i Ånd og sannhet, at vi lever gudfryktig, at vi holder hans bud. Det hjelper ikke, om vi kommer til stevne gang etter gang, dersom vi ikke gjør Guds vilje, så vi holder hans bud, gjør etter det vi hører. La oss beflitte oss på det gode, så vi kan lære å kjenne ham. Dersom vi har bekjennelsen av ham med munnen, men ikke holder hans bud, er vi løgnere. Er det trelldom å holde hans bud, som noen tror, så får de tenke så. Det ligger en skapende makt i hans bud. Det finnes ikke noe annet som seirer over verden, enn å gjøre hans vilje. Det å gjøre hans vilje er å holde hans bud, og det er man så redd for i våre dager. Det er det som kan hjelpe oss! Den som holder hans bud, i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt fullkommen. Som han vandret her på jorden i sitt kjøds dager, slik har vi å vandre, tett i hans fotspor. Det største vi kan oppnå her på jorden er å gjøre hans vilje, d.v.s. holde hans bud. At Gud gir seier over synden, er større enn at han oppvekker døde, som da han oppvakte Lasarus fra de døde f.eks. Det er mere enn å tale i tunger o.s.v. Det er det evige liv. Dette å gjøre Guds vilje, å holde hans bud er alltid imot vårt kjød. Det er lys i budet, der er kraft i det. Det er velsignet for hver sjel, når mørket drager bort; for den som vandrer i mørket, vet ikke hvor hen han går, fordi mørket har blindet hans øyne; for den som hater sin bror, er i mørke. Det hjelper da ikke hvor meget lys vi har. Husk at broren er skapt av Gud, og dersom du hater det som er født av Gud, er du i mørke. Dersom du ser din bror lider mangel, og du lukker ditt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i deg? Vi må legge vinn på brodersamfunnet. Om det er noe som står oss i veien, så er det vårt kjød. Ti! Tål og lid, hvis du vil ha samfunn. Kommer synden ut, så blir det ugreier.

Det er et sikkert bevis for, at man er i lyset, når man elsker sin bror. Da blir man ikke til anstøt. Så lenge man synder, er man bare barn; men han forlater synder for sitt navns skyld. Fedrene har gått igjennom mangt og meget. De som er eldre av år, d.v.s. har levd med Gud en lengre tid og gitt sitt liv, har atskillig erfaring; men så er det ikke med en nybegynner. Ettersom årene går, får man mere og mere erfaring. Faderen leder oss til Sønnen; men hva man får å gjennomgå ved å følge etter i Kristi fotspor, det får enhver kjenne, som er kommet til Sønnen. Han fører oss til fullkommenhet, så mange som lar seg bøye, som vil følge ham etter. Elsk ikke verden. Verden og de ting som er i verden må vi være korsfestet for, så vi elsker Herren over alt. Dersom vi henger ved noe i denne verden, er ikke Faderens kjærlighet i oss. Dersom vi forsaker dette jordiske av kjærlighet til Gud og vår neste, vil vi få det igjen i de rettferdiges oppstandelse. Da er vi ført over til et ganske annet rike, som består i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, og dette rike skal utvikles, og det skal vokse ved tro, ved lydighet. Alt som tilhører vårt kjød, det skal tilintetgjøres. Så kommer broderkjærligheten av seg selv. I Jesu Kristi Ånd finnes broderkjærlighet. Elsker vi brødrene, vil vi ikke ha noe med verden å gjøre. Der finnes ikke broderkjærlighet i hovmodig levnet, i kjødelig lyst o.s.v. Lev bare korsfestet! Der ligger din fremgang, da har du intet med verden å gjøre, og da har du broderkjærlighet, men i kjødet er ingen fremgang. Det er nettopp ordet om korset, som trenges. Da vil mørket vike bort, og det sanne lys skinne. Så lenge man holder fast på forkynnelsen om korset, har man samfunn, da har man fred og glede, nettopp fordi man har levd et seirende liv. Det er ordet om korset som skaper enhet. Det er sverdet som vi må benytte oss av. Den som elsker sannheten, han elsker også sverdet.