Da man i vår tid taler meget om at Jesus var som Adam før fallet, så vil vi gjennomgå forskjellige skriftsteder som viser, at Jesus var høyt opphøyet over Adam før fallet, selv om han fornedret seg og påtok seg menneskelig skikkelse. Se 1. Mos. 2, 7: Da dannet Gud Herren mennesket av støv av jorden og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. Vi må gå tilbake til begynnelsen for å få riktig tak i forskjellen på den 1. og den 2. Adam. Den første Adam hadde altså sin begynnelse fra jordens støv. Om Jesus heter det i Ordspr. 8. kapittel:

Fra evighet av er jeg blitt til, fra først av, før jorden var. Før fjellene ble nedsenket, før haugene ble til, ble jeg født, før enn han hadde skapt jord og mark og jorderikets første jordklump. Da var jeg hos ham en kunstner, og jeg var hans lyst dag for dag og lekte alltid for hans åsyn. Adam ble skapt av jordens støv, mens den 2. Adam levde før jorden var. Se forskjellen.

I Hebr. 2, 17 heter det: Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder.

Vi hører intet steds i Skriften om at Adam før fallet skulle gjøre soning for synd, ei heller at han skulle bli yppersteprest. Det var jo etter fallet vi trengte en frelser. Jesus måtte iføre seg kjød og blod som oss, Hebr. 2, 14, og vi lever jo alle etter fallet. Men denne hemmelighet er stor, at vi som Kristi brud skal være ett kjød med ham. Ikke bare en ånd, men ett kjød. Ef. 5, 31 og 32. Ikke ett kjød før fallet, men ett kjød med ham etter fallet. Så får de da forstå det, de som kan forstå det. Men ett er kjød i mennesker 1. Kor. 15, 39. Der er altså ikke to slags kjød i mennesker. I dette kjød ble synden fordømt, Rom. 8, 3. Men synden ble jo ikke fordømt i Adam før fallet, han ble ikke gjort til synd for oss? Etter kjødet er Jesus kommet av Davids ætt, han nedstammet fra Adam etter fallet. Rom. 1, 3. Av samme grunn kan vi også forlikes i hans kjøds legeme ved døden Kol. 1, 22. Men aldri har vel noen hørt at vi kan forlikes ved død i Adams kjøds legeme før fallet. Døden kom jo etter fallet. Når nå Jesus iførte seg kjød og blod som oss, hvordan kunne han da så triumferende seire over synden? Jo, han var unnfanget ved den Hellige Ånd, og han var den første som kom med himmerikes rike i seg. Derfor kunne han i kraft av den Evige Ånd som var i ham, frembære sitt legeme som et ulastelig offer. Han led døden etter kjødet og ble gjort levende etter Ånden. Man kunne vel ikke si om Adam før fallet, at han led døden etter kjødet. Det forekommer meg at en sammenligning mellom den første og annen Adam er aldeles meningsløs, og det blir intet mindre enn å forringe Jesu person og hans kostelige verk. Man tror med sin menneskeforstand å gjøre Jesus stor, men så gjør man ham såre liten, nettopp fordi det naturlige menneske ikke fatter ting som hører Guds Ånd til. Og naturlig menneske er enhver åndsdøpt person, som strekker seg utover det mål Ånden har åpenbart for ham.

Så sier man, at Jesus bare kom i syndig kjøds lignelse. Synden ble altså fordømt i denne lignelse? En følge av denne lære må bli, at Jesus ikke var et menneske, han bare lignet et menneske. Men vi tror at Jesus i sin ferd ble et menneske. Filp. 2, 8. Derfor ynder Mesteren å kalle seg for «Menneskesønnen», og som sådan er han dessverre lite kjent.