433. Fra bededagsstevnet 1928

Ef. 4, 7—16. Der er mange forskjellige tjenester i legemet. Hvert lem på dette legeme er levende og har sin tildelte virksomhet. Det er ham som ga oss noen til apostler osv. Han selv, Jesus Kristus, var en apostel. For å få denne verdighet måtte han gå ned. Ingen må innbille seg å være apostel, om han ikke gjør likedan. Han må være nøysom og tilfreds, hvordan han enn har det. Han må ha godt lov av alle og av sannheten selv. Hans motstandere må, hvis de vil tale sannhet, gi ham godt vitnesbyrd. Han betaler sin gjeld og får godt lov hos kjøpmannen, likeså av hustru og barn i hjemmet. Hvis de sier sannhet, må de gi ham godt skussmål. Dersom det ikke er sådan med deg, da tro ikke du er noen apostel. Å ha godt vitnesbyrd av sannheten selv er større enn alt. Den som har vært nede i det lave, kan være med å bortføre fanger. Vi har slike menn iblant oss, og de behøver ingen anbefalingsbrev; for her sitter fullt opp av levende anbefalingsbrev og bortførte fanger, som kan vitne om deres tjeneste for dem. Vi kan ikke sende ut i tjenesten en fremmed svenn, ei heller en nybegynner, som har vært med noen få år. Vi vil ikke noen så ondt. Har han en dårlig tilbøyelighet, så kan vi være sikker på, at den da kommer tilsyne, når han blir satt til å styre og stelle med andre mennesker. Da vil han søke sitt eget. En apostel må være ofret, så han i all sin ferd kun har gudsfrykt for øye. Under sin tjeneste med sjelene må han av en eller annen tilbøyelighet ikke tape balansen. Ikke alle er ordets tjenere. Når Gud sender noen, da akter han dem å være tro og setter dem til tjenesten. De løper ikke av egen drift. Ikke alle er apostler eller lærere, men vi kan allikevel være med å tjene. Vær ikke lik Diotrefes som gjerne ville være førstemann; for han utelukket endog apostelen Johannes, den disippel Herren elskede. Det er egeninteresse og egenkjærlighet som driver et menneske til å ville være førstemann.