91. Kvinnens stilling i menigheten

Likesom i alle de helliges menigheter skal eders kvinner tie i menighetsforsamlingene; for det tillates dem ikke å tale; men de skal underordne seg, som også loven sier, 1. Kor. 13, 34.

De skal ikke tale, men underordne seg. Se motsetningen: tale og underordne seg.

Men hver kvinne som ber eller taler profetisk uten noe på hodet, vanærer sitt hode, 1. Kor. 11, 5.

Paulus går ut fra, at en kvinne kan be og tale profetisk. Men hvorledes kan noen tale profetisk og samtidig tie? Den som taler profetisk taler for mennesker til oppbyggelse og formaning og trøst, 1. Kor. 14, 3 og 4. Den som taler profetisk oppbygger menigheten.

Vi ser atter og atter at bokstaven slår i hjel; det er Ånden som gjør levende. Men vi er blitt tjenere for Ånd og ikke for bokstav.

Hva er så Ånden i disse bokstavens motsetninger?

Hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode vanærer sitt hode; men mannen er kvinnens hode, likesom Kristus er hode for menigheten. Derfor bør kvinnen ha et undergivenhetstegn på sitt hode for englenes skyld.

Kvinnen er av mannen og er til for mannens skyld, likesom menigheten er av mannen, Kristus, og er til for hans skyld.

Kvinnen som den svakere del skal derfor underordne seg mannen, likesom menigheten underordner seg Kristus. Dette bilde skal beholdes klart og tydelig, så vi alltid skal minnes, at Kristus er hodet.

Dersom da kvinnen ber eller taler profetisk, skal hun tildekke sitt hode med undergivenhetstegn. Hun skal derved midt under det hun taler gi tilkjenne, at hun inntar den stilling hun bør innta, som en kvinne der forstår sin plass og som i sin tale ikke har tenkt seg utover sitt mål, så hun skulle være mannens lærer eller herre. Med all undergivenhet taler hun profetisk, menigheten til oppbyggelse.

Utover det oppbyggende, formanende og trøstende i en profetisk tale, skal hun ikke strekke seg, men tie. Hun skal ikke fremføre en tale, hvori hun vil være herre eller lærer for mannen; hun skal på de felter tie og underordne seg. Ikke fordi hun er mindre enn mannen i Kristus; men fordi hun som representant for menigheten ikke skal sette seg opp mot sitt hode.

Nå hender det ganske ofte, at kvinnen er mer åndelig enn de tilstedeværende menn. Når hun da etter sitt lys holder en profetisk tale kan kanskje mannen lære meget av den. Hun blir jo da allikevel en lærer for mannen. Hva skal man si om dette? Jo, hun får ha lov og frihet til å tale etter sitt lys så langt hun rekke kan; kun skal hun i sin ånd være ren for den tanke å ville være mannens herre. Mannen på sin side får i slike tilfeller ikke være altfor engstelig, at kvinnen går hans ære for nær; at han er kjødelig er hans egen skyld. At man er født mann gjør ingen til profet eller åndelig, når man ikke vandrer i Ånden.

Paulus anbefalte Føbe, som var menighetens tjenerinne i Kenkreæ, at de skulle ta imot henne i Herren, som det sømmer seg for de hellige, og går henne til hånde i alt, hvori hun måtte trenge til eder; for hun har også gått mange til hånde, ja meg selv.

Denne Føbe var ute på reise til Rom, og Paulus anbefaler, at man der tok imot henne i Herren som den hun var, nemlig menighetens tjenerinne i Kenkreæ.

Paulus ber hilse ekteparet og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, Rom. 16, 14.

Mannen har alle rettigheter, derfor skal man unne kvinnen den innskrenkede rett og den ære hun tilkommer. Det er rettferdighet.

Mangel på kunnskap har gjort, at man har tjent etter bokstaven og pekt på denne i den grad, at kvinnen er blitt gjort til større trell enn den hun er etter skriftene. Vi får lære oss til å være tjenere for ånd og ikke for bokstav. Vil noen holde seg til bokstaven, da er han selv en trell og gjør andre til treller. Men Guds vilje og mening er det ikke, at vi skal være tjenere for bokstav. David åt til liv av de skuebrød hvorom bokstaven dømte til døden, om noen åt derav. Han forsto seg på Åndens tjeneste.

Hva er så å gjøre? Jo, kvinnen har i all sin ferd og tale å vise ærbødighet for mannen og ikke sette seg opp som hode og lærer for ham. Mannen har å dømme seg selv, om han under en kvinnes profetiske tale føler seg dømt. Han kan ikke i selvforsvar for sitt kjød gripe til så elendige midler som dette: Du er kvinne, du skal ikke tale til dom for meg. For taler alle profetisk og noen ugudelige kommer inn, vil han bli dømt av alle og tilrettevist av alle.