427. Påskestevnet 1928

Vi bad Gud velsigne vårt stevne, og det gjorde han også rikelig. All ære til ham som utdeler gode gaver i så rikelig mål over både onde og gode, dog især over dem som påkaller hans hellige navn.

Lokalet rommer et par hundre mennesker, og det var stuvende fullt. Dog, det var ikke på langt nær det vesentlige, men Guds Ånd fylte rommet, og det gjorde utslaget. Mellom møtene for voksne holdt vi barnemøter. Og når Guds Ånd begynte å virke på dem, ropte de til Gud om frelse, og de ble bønnhørt, for hele benkeradene med små barn overgav seg til Gud, hvilket de voksne under gråt og bønn var vitne til. Fra fremmede steder tok vennene barna med, da de hadde hørt om barnevekkelsen på Horten. Br. Karl Martinsen som av Gud har fått en særskilt nåde til å stelle med barn var sterkt opptatt, og det var de herligste arbeidsdager han hadde opplevd. Mange små barn reiste hjem lykkelig og glade. Det er underlig å se hvor musikalske disse små kan være, og de sang og spilte så det var en lyst å høre. Neppe kunne musikken i Davids dager vært skjønnere.

Bedre underholdning enn på dette påskestevne behøver intet menneske, for der er begavelser av alle mulige slags, og når Guds ånd leder det hele, da er der en skjønnhet og harmoni uten like, så den store forsamling lo og gråt, så man neppe kunne skjelne lyden mellom gråt og latter. Les Esras 3, 11—13.

Når Gud velsigner sådan, da blir vi små i våre egne øyne; for vi forstår at dette er Herren. Det er krefter som ikke er av denne verden.

Vi fikk anledning til at hilse på venner fra Danmark, Bergen, Hallingdal, Kristiansand og forøvrig fra de nærmeste byer.

Vitnesbyrdene gikk nærmest ut på inderlig takknemlighet til Gud for all hans godhet. Ordet var fritt, så det var mange som fikk anledning til å prise Herren. Rørende var det å se br. Schinnes fra Drammen stå frem offentlig og love Herren, fordi hans barn var blitt frelst under stevnet.

Vår kjære gamle broder Halvorsen fra Oslo (en gammel sjømann), som går rundt og besøker syke, forsto på en slående måte å sette liv og fart i forsamlingen ved å fortelle om sine mange opplevelser og Guds underlige hjelp — ikke på sjøen, men nå i Oslo, etter at Gud hadde grepet ham for alvor. Likeså var det kjært å høre flere brødre fra Fr.stad, som nå nylig er blitt løst fra sine halsbånd under br. Aslaksens møter der borte.

Så går vi da håpefullt pinsestevnet i møte; Be meget for det; for vi vet av erfaring at Gud hører bønner. Be i lønnkammeret for stevnet, at Gud må frelse og vekke både barn og voksne, at han må gi sitt folk lys og gi nåde og kraft til alle fortrykte, som er oppriktige av hjertet. Be om at disse lærdommer om «korsfestet med Kristus» må bli viden kjent, så alle Kristi korses fiender må tape motet ganske og aldeles, når de ser Herrens frelse og hører hans lovsang og pris langt borte.

Jo, vi tror på en underlig tid, og vi vet at vår tro ikke skal beskjemmes. Enhver som har en gnist av tro og håp i sitt liv bør være med i disse Herrens krige. Halte, krøplinger, de som er trykket av gjeld, de som er satt til side i forsamlingene, fordi de ingen anseelse har, de som er kuet og elendige av alle slags bør stå opp og si:

En helt er jeg. 1. Samuel 22, 2.

Halleluja.

Vel møtt til pinsestevne.