425. Bededagsstevnet 1927

Atter har vi hat den glede å se mange kjære venner samlet til stevne. Disse stevner er nå gått oss så i blodet, at det er blitt oss en livsbetingelse å få komme sammen. Bare å se alle disse trofaste sjeler er som en helt oppbyggelse man så inderlig trenger for å styrke samfunnet. Tre ganger om året har vi de store hovedstevner på Horten, mens man ellers nå og da har mindre sammenkomster her og der. Dette arbeid griper én for én. Som det gikk fra begynnelsen, sådan fortsetter det. Surdeigen syrer inntil hele deigen er gjennomsyret. Men det er blant oss, som ellers over alt i forsamlingene, at mange av de man helst ville høre holder seg tause, og enkelte av de man gjerne så ikke sa for meget, de er altfor snare til å tale. Dog, Gud være lov og pris, vi har menn iblant oss, som er iført Guds ånd og kraft og som er i stand til å undervise mengden. Det er vitnesbyrdene fra disse brødre, som setter sitt stempel som ryggrad i stevnene, og det er Guds Ord gjennom disse brødre der slår igjennom, så man kan reise hjem fra det ene stevne etter det annet med et rikt utbytte. Til rettledelse for et annet stevne — om vi lever og Gud vil — skal jeg få lov til å bemerke: Ikke alle er Ordets tjenere, og ikke hvem som helst bør stille seg frem for en stor forsamling for å undervise. Ikke mange av eder bli lærere. Når anledning gis til å vitne, da kan alle som er frelst avlegge sitt vitnesbyrd og prise Herrens store gjerninger. Men det blir ikke tatt imot, når noen som ikke har nåde og kraft fra Gud, stiller seg opp som en læremester. Det er åndsfortærelse, og hele forsamlingen hensettes i lidelse og smerte. Vi har bruk for tjenere, som kan gagne på alle mulige måter. Vi har ikke bare bruk for Ordets tjenere, vi har bruk for tjenester av enhver art. Enhver tjeneste må være til menighetens oppbyggelse. All annen tjeneste må være bannlyst. Derfor må enhver øve selvkritikk, og er noen ute med tjeneste i tale eller ferd, som ikke tjener til oppbyggelse, da må vedkommende være forberedt på å bli rettledet. Guds rike skal og må frem, og kjødets prestasjoner skal og må bremses. Vær derfor varsom og gjør kun det som kan oppbygge.

Stort sett må vi rose vennene for deres visdomsfulle ferd, og vi er hjertelig glade og Gud inderlig takknemlig for å treffe sammen med dem alle på disse nå så kjente og avholdte stevner. Det er nå fem år siden vi bygget lokale med stevner for øye, men det ser ut som om plassen i nær fremtid blir liten. Salen rommer ca. 200 mennesker, og denne gang må vi vel si at den var full. Skulle det i fremtiden bli for liten plass, da vet vi at Gud er mektig til å utvide rommet for oss. Alt kommer an på oss selv, om vi i ånd og sannhet vil tjene Gud. Gjør vi det, da skal all motstand både fra mennesker og onde åndsmakter kun bidra til å øke vårt åndelige liv og utvide landets grenser. Til den ende ble det også vitnet på stevnet om:

Korsfestet med Kristus

Når man vil være kristen og enda farter om fritt, da blir det rivninger og splittelser. Så må man be både Gud og hverandre om tilgivelse. Dette varer og rekker hele livet igjennom uten å føre til annet resultat enn at måtte be om tilgivelse for all ondskap. Annerledes blir det, når det gamle menneske er korsfestet med ham. Rom. 6, 6. Gal. 2, 20. «På korset med Kristus» er plassen for det store enhets møte, hvor alt fiendskap blir drept og hvor ondskapens åndehær blir stilt åpenlyst til skue. Jeg er korsfestet. Satan og onde mennesker kan intet ondt gjøre oss uten gjennom det gamle menneske, men når det er korsfestet, da er de alle avvæpnet. Vi har seier på korset. Slekt og venner etter kjødet er ofret på korset, hvor Jesus selv ga bort det dyreste han hadde i denne verden, sin egen mor. På korset med Kristus er seieren på forhånd sikret, så når vi møter fienden, da er kampen allerede på forhånd utkjempet og seieren vunnet. Jesus ble korsfestet for hele verden, men enda ligger hele verden i det onde, fordi den ikke er korsfestet med ham. Vi har ikke mer å diskutere om, meningene er ikke lenger mangfoldige; for vi mener kun det ene, at det gamle menneske med alle sine kunster, med all sin forstand, religiøsitet og gode forsetter, er dømt til døden.

Så ble det talt om:

Hvilen i Gud

Vi går inn til hvilen vi som er kommet til troen. Der står en sabbatshelg tilbake for Guds folk. Josva fikk ikke ført folket til hvile. De skulle ha gått mot sine fiender i full hvile — uten å se på sin svakhet og motstandernes kraft. Det samme gjelder i dag. Landet er legemet, som er fullt av fiender, når det ikke er korsfestet. Men korset driver fienden ut og man finner troens hvile. Når Ordet smelter sammen med troen i hjertet, da hviler man. Men Gud svor, at de ikke skulle komme inn til hans hvile, fordi ordet som de hørte ble dem til ingen nytte, nettopp fordi det ikke smeltet sammen med troen i hjertet. Hebr. 3. og 4. kap. Guds hvile er målet for all kristendom, da den fåes ved full tro og tillit til Gud. La oss derfor beflitte oss på å komme inn til hans hvile. Det går altså an å ta sikte på hvile som mål og beflitte seg på å gå inn i den. Uten kors eksisterer ingen hvile, men «på korset» går vi inn i en dypere og dypere hvile. Denne hvile er ingen søvn, men det er en hvile i lys våken tilstand.

De fleste venner reiste søndag aften, men der var tre søstre fra Danmark og noen andre tilbake, så vi mandag aften hadde en liten velsignet fest sammen med vitnesbyrd og sang.

Må Gud få bevare oss i troens lydighet til vi atter sees. Hjertelig takk for samværet og for alle de gode ord vi fikk høre.