398. Urim og Tummim

I den gamle pakt brukte Herren å svare ved profeter, ved urim og tummim eller i drømmer. 1. Sam. 28, 6. Nå i den nye pakt har vi fått salvelse av den Hellige og vet alt. Profetene, urim og tummim samt drømmer går opp i salvelsen, som gir oss kunnskap om alt.

«Og når Aron går inn i helligdommen, skal han bære navnene på Israels barn i doms-brystduken på sitt hjerte for alltid å minne om dem for Herrens åsyn. I doms-brystduken skal du legge urim og tummim; de skal ligge ved Arons hjerte når han går inn for Herrens åsyn, så Aron alltid skal bære Israels barns dom på sitt hjerte for Herrens åsyn.» 2. Mos. 28, 29—30.

I den gamle pakt var Moseloven lyset, og vandring i dette lys var fullkommenhet. De gudfryktige profeter kan vi si hadde urim og tummim i seg selv, derfor kunne en adspørre Herren ved dem. Ypperstepresten skulle bære navnene på Israels barn i doms-brystduken på sitt hjerte for alltid å minne om dem for Herrens åsyn. Ved urim og tummim, som skulle ligge i doms-brystduken, kom Israels ufullkomne gjerninger frem som dom for Herrens åsyn.

Urim og tummim i den nye pakt motsvarer Jesu vitnesbyrd: Ånden, vannet og blodet. Vår himmelske yppersteprest, Jesus Kristus, bærer sitt folks dom inn for Guds åsyn. For tiden er det at dommen skal begynne med Guds hus. Jesu Kristi vitnesbyrd er det fullkomne urim og tummim i den nye pakt, mens forskjellen på hans vitnesbyrd og vårt vitnesbyrd i Kristus er den dom som føres frem for Guds åsyn.

«Om Levi sa han: Dine tummim og urim hører din fromme mann til, han som du fristet ved Massa, som du trettet med ved Meribas vann.» 5. Mos. 33, 8. Levittene hadde prestedømmet i den gamle pakt. De var overlatt ved ypperstepresten å gjøre seg bruk av urim og tummim; men Gud minnet dem her om at de selv ikke vandret i lys og fullkommenhet, det hørte deres fromme mann til (Jesus Kristus), han som de trettet med ved Meribas vann.

Saul fikk av Herren ordre om å gå og slå Amalek og ikke spare hverken mann eller kvinne, barn, diebarn, okse, får, kamel eller asen. Men Saul var redd for folket og ga etter for dem, så han sparte Agag og det beste og det nestbeste av småfeet og storfeet og lammene — alt som så godt ut — og ville ikke slå dem med bann. Sauls gjerninger sto seg ikke for urims og tummims dom; for Guds befalinger er lys og fullkommenhet. Kongeriket ble revet ut av Sauls hånd og gitt til en mann som var bedre enn han.

Etter dette sendte Herren filistrene opp imot Saul, og da han så filistrenes leir, ble han så redd at hjertet skalv i ham. Vandring i lys og fullkommenhet gjør at man ikke frykter; men gjenstridighet mot Herrens ord bringer frykt og pine. Nå gikk Saul til Herren for å be ham om råd og hjelp; men Herren svarte ham ikke, hverken ved drømmer eller ved urim eller ved profeter.

Likedan er det i den nye pakt. Dersom vi ikke adlyder Guds vilje, så faller vi ut av salvelsen og kommer i mørke. Vi er ikke lenger salvede konger og prester for vår Gud. Herren tilkjennegir seg ikke ved åpenbarelser eller ved profeter. Herrens urim og tummim blir borte.