397. Respekt for menigheten

Men om jeg venter med å komme, at du da kan vite hvorledes du bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. 1. Tim. 3, 15.

Den er vunnet ved Kristi dyre blod. Enhver som tjener i menigheten, kan ikke tjene rett uten han selv er et offer likesom Kristus var det. Derfor heter det at vi skal fremstille våre legemer som et Gud velbehagelig offer — hvilket er vår åndelige gudstjeneste. Rom. 12, 1. Ingen Kristi tjener har rett til å behage seg selv. Han har ingen rett til å ligne andre med seg selv eller måle dem med seg selv, for det er å fattes forstand. Det er Kristus som er menighetens hode, og det er opp til dette hode at menigheten skal vokse. Derfor er det absolutt nødvendig at den som taler i menigheten, er ledet av den Hellige Ånd. Når vi da kommer i hu at Ånden strider imot kjødet, så blir det naturlig at den nye og levende vei kommer tilsyne, den vei som er banet igjennom forhenget, hans kjød. All tuktemestertjeneste blir her utelukket, da den hverken fører til ånd, vann eller blod, som er Jesu Kristi vitnesbyrd. All spøk og all lettferdig tale må være bannlyst fra møtene og fra stevnene. De eldre brødre som er vant til å tjene menigheten på sitt eget hjemsted, må være innstillet på også å tjene på stevnene. De brødre som ikke kan sies å være menighetstjenere, bør ha frykt og respekt for menigheten, så de ikke opptar den dyrebare tid med prat som ikke fører til målet. Jo mere menigheten vokser frem til det fullkomne, desto mere nødvendig blir det å holde seg dette etterrettelig. Stevnedagene er få, og tiden må benyttes på den aller beste måte. Nå er det så at de eldre tjenende brødre ofte er tause. Slik skal det ikke være. De må være innstilt på å tjene. Når det blir oppfordret til vitnesbyrd, da er det anledning for alle som er kommet til troen på Jesus Kristus, å si hva han har på hjertet.

Guds mangfoldige visdom skal nå ved menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. Ef. 3, 10.

Nå er Kristus Guds visdom, og den som har øre å høre med, han høre hva Ånden sier til menigheten. Kun ved slike hørende ører kan alt i menigheten skje til oppbyggelse, og den som hører, skal alltid få tale. Men den som ikke hører, bør heller ikke tale. For hva kan jeg gagne eder, sier Paulus, hvis jeg ikke kommer til eder med en lære eller en åpenbarelse. Når da alt i menigheten fungerer etter Åndens lover, da blir Guds mangfoldige visdom åpenbart for makter og myndigheter i himmelen. For engler og krefter og makter i himmelen har aldri ligget under for syndens lover slik som vi mennesker. De har heller aldri vært underlagt syndens og dødens lov eller Satans velde. De ser ikke menigheten innenfra, men utenfra. Hvorledes da menigheten, ved Guds nåde og kraft og ved Kristi blod, kan vokse opp til ham som er menighetens hode, han som også er herre over disse fyrstedømmer og makter, det blir for dem et veldig vitnesbyrd om Guds mangfoldige visdom og godhet.

Nå er det ikke bare de gode makter som ved menigheten skal lære Guds visdom å kjenne, men også de onde makter. For vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ef. 6, 12.

På menighetsmøtene møter det frem brødre på mange trinn i Kristi legeme. Mange av dem er småbarn i Kristus, kjødelige og uprøvde. De har ikke sans for å skille det edle fra det uedle, natur i fra ånd. Satan er til stede også i den levende Guds menighet, og han søker i en lysets engels skikkelse å trenge inn der hvor naturen og kjødet gjør seg gjeldende. På disse felter skal ondskapens åndehær i himmelrommet få føling med Guds mangfoldige visdom, derved at de eldre brødre holder seg våkne og gjendriver alt det en av naturen skjønner og alt det en på kjødelig vis kan komme frem med. Judas v. 10. Menigheten blir derved som en levende sten, uangripelig og ugjendrivelig for alle ondskapens åndehærs makter. Men skal det bli slik, må også de yngre — de mindre åndelige brødre — holde seg våkne og respektere hva de eldre sier til dem. Og dersom en tykkes seg å vite noe, har han aldri visst noe slik som han bør vite det.

Da nå alt dette er således planlagt av Gud, hvor varlig må vi ikke da ferdes i den levende Guds menighet, som er sannhetens støtte og grunnvoll. Hast ikke med å fremføre ord for Guds åsyn; husk på at han er i himmelen, og vi på jorden. Elsk broderskapet og la kjærligheten råde. Ta vare på Åndens samfunn, og våk sterkt over at synden i kjødet aldri får råde.