384. Mesterskap

Og jeg, da jeg kom til eder brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vitnesbyrd; for jeg ville ikke vite noe iblant eder enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Og jeg var hos eder i skrøpelighet og i frykt og i megen beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms ord, men med Ånds og krafts bevis, for at eders tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft. 1. Kor. 2, 1 og flg.

Jesus sier: Vil noen følge meg, vil jeg gjøre ham til menneskefisker. Alt Guds rikes arbeid går ut på å fiske mennesker. Av den grunn kom Paulus til korintierne og forkynte dem Guds vitnesbyrd med frykt og megen beven; for han ville at deres tro på Gud skulle være grunnet på Guds kraft og ikke på menneskers visdom. Ved å forkynne Guds Ord på denne måte kunne han bli en av dem som avlet barn i Kristus.

Derfor kunne Paulus si: For om I og har ti tusen læremestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre; for jeg har avlet eder i Kristus Jesus ved evangeliet. 1. Kor. 4, 15. Læremestrene forkynner Guds Ord som «mestere»; skrøpelighet, frykt og megen beven er borte. Deres dugelighet treder i forgrunnen, og derved blir deres tjeneste i Guds kraft til å avle åndelige barn borte. Tilhørerne får inntrykk av at mesterskap i tale og lære er det som man først og fremst bør søke. Læremestrene var engang selv tilhørere og mottok Guds Ord som ble dem forkynt med frykt og megen beven. Men nå er de vokst til, de kjenner lærdomsformen ut og inn. Mange av dem har sterke menneskeånder og sterk menneskevilje. De har makt over forsamlingen og bruker myndighet, bare dette at frykt og beven og skrøpelighet er borte, og så kommer mesterskapet for dagen. Om disse læremestere er ti tusen i tallet, så er dog ingen av dem blant fedrene.

Frukten av læremestrenes arbeid i Korint var at korintierne ble oppblåst. De var blitt kloke i Kristus, sterke og hedret, mens apostlene var dårer for Kristi skyld, skrøpelige og æreløse.

Bare ordet «mester» tilkjennegir stagnasjon i ånden. Han begynner å se på seg selv som den som står et hode høyere enn de andre i menigheten. Han har så meget å tale og lære som de andre ikke ennå skjønner. Han tykkes seg å vite noe, og har dog aldri visst noe således som man bør vite det. De behandler de åndelige spedbarn hardt og uten frykt og beven. Fedrene derimot kan aldri bli mestere; for de har en dyp erkjennelse av at Jesus Kristus er deres mester, og at de i sin tjeneste for ham bør ferdes med frykt og beven. Dette belønner da Gud rikelig derved at de avler åndelige barn, som de i dette edle sinnelag kan lære opp til å følge seg som de følger Kristus.

Hva kan vi så lære herav? Jo, at de ti tusen læremestere på et eller annet stadie av deres kristenliv har gjort et indre frafall, som senere i livet vanskelig kan helbredes.

Vær derfor ydmyk og årvåken like fra den første tid da du tok imot Guds frelse og begynte å løpe på banen, så du følger ham som i sannhet kan si: Lær av meg, for jeg er ydmyk og saktmodig av hjertet. Han er den eneste store mester, som i sannhet har eneret på mesternavnet.