378. Guds ære og makt

Johs. åp. 4, 9—11. Vi kan si at livsvesnene er det liv som gjennomstrømmer alle og alle ting. Livsvesnene har mottatt sitt liv fra ham som sitter på tronen, og nå faller de ned og gir ham pris og takk og ære; for foruten ham hadde de ikke hatt noe liv å takke for. Når de 24 eldste ser at livsvesnene takker ham som sitter på tronen, da kommer de i hu hvorfra de er kommet og hvor store Gud har gjort dem. Da kaster de sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!

Herav ser vi hvorledes de ypperste av all skapning, både livsvesener og eldste, når de står for ham som sitter på den mest opphøyede trone, faller i avmakt og beundring for sin store skapers herlighet og makt, så de tilber ham i ånd og sannhet, og kaster sine kroner ned for ham som ga dem livet og evnen til å vinne sine kroner. Hermed tilkjennegir de at alt det skapte, hvorover de er satt som regenter, også med dem er skyldig å kaste seg på sitt ansikt og nedlegge sin verdighet under ham som sitter på tronen.

Intet skapt vesen faller ned og tilber ham som sitter på tronen, ved sin egen gudsfrykt og sitt eget initiativ og ved sin egen energi. Innflytelsen må komme fra ham som sitter på tronen. Han må inngyde dem den respekt og kjærlighet som skal til, for at de skal kunne elske ham, frykte ham og falle ned for ham og legge fra seg all sin verdighet for hans føtter. Derfor står det skrevet:

Og fra tronen går det ut lyn og røster og tordener, og foran tronen brenner syv ildfakler, som er de syv Guds ånder. Johs. Åp. 4, 5.

Når han som sitter på tronen, skal inngyde all skapningen respekt, frykts ånd og ærbødighet, da lar han det tordne og lyne rundt omkring seg, og all naturen skjelver for hans åsyn. Da får det skapte følelsen av at det er kun skapt, og at det er ham som skapte det, som makter å sette i gang et slikt tordenvær med lyn i sikksakk — så det treffer hjertets skjulte tanker og råd. Som bevis for sin veldige makt setter han foran tronen ytterligere syv ildfakler, som er de syv Guds ånder, og hvem må ikke skjelve for dem.

Hør nå hvem disse syv Guds ånder er. De hvilte over Mesteren, Jesus Kristus. Det er Herrens Ånd, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Es. 11, 2.

Disse ildfakler ransaker hjerter og nyrer, fortid, nåtid og fremtid. Når nå disse syv Guds ånder gjør sin virkning på de 24 eldste sammen med tordenskrallene, lynilden og røstene, da nedlegger de i ærbødighet for ham som sitter på tronen, sine kroner og all sin verdighet.

Dette er skrevet til oss, og den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning. 2. Tim. 3, 16—17.

Husk dette, du forfengelige menneske, når du i innbilskhet tror deg å vite noe, så har du i henhold til foranstående aldri visst noe som det bør seg å vite det. Legg derfor fra deg din innbilte krone, ellers skal han som sitter på tronen, med sin torden og lynild og de syv ildfakler bearbeide deg så kraftig at den faller av; men da har du ikke oppnådd den verdighet som de fire og tyve eldste innehar. De som i hele sitt livsløp har levd i den ånd at de kastet sine kroner ned for hans føtter som sitter på tronen.