366. De to pakter

Si meg I som vil være under loven: Hører I ikke loven?

Der er jo skrevet at Abraham hadde to sønner, en med trellkvinnen og en med den frie kvinne.

Abraham står her som far for både trellkvinnens sønn og for den frie kvinnes sønn. Han ble far for trellkvinnens sønn da han i vantro søkte Guds ætt. Men «Løftets Sønn» fikk han med den frie kvinne, Sara.

Men trellkvinnens sønn var født etter kjødet, den frie kvinnes derimot ifølge løftet. Trellkvinnens sønn krevde intet offer; men den frie kvinnes sønn måtte ofres.

I dette ligger en dypere mening under; for disse kvinner er to pakter, den ene fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom; dette er Hagar.

For Hagar er berget Sinai i Arabia og svarer til det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn.

Men Jerusalem som er der oppe er fritt, og det er vår mor.

For det er skrevet: Vær glad du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut og rop, du som ikke har veer; for den enslige kvinnes barn er mange flere enn hennes som har mannen.

Men vi brødre er løftets barn, likesom Isak.

Hagar er berget Sinai i Arabia og svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn.

Loven kom til for overtredelsenes skyld. Loven ble gitt på Sinai berg ved Moses fire hundre og tretti år etter at Abraham hadde fått løftet: I din ætt skal alle jordens folk velsignes, og, jeg vil gjøre deg til mange folks fader. Loven var ikke gitt for alle folk, men kun for Israel, inntil den ætt kom hvem løftet gjaldt, Kristus.

Under hele den tid som loven hersket, ble det født barn til trelldom fra berget Sinai, det er Hagar. Hver sabbat ble Moses prediket i synagogene i Jerusalem. Derfor er det Jerusalem her nedentil ensbetydende med Sinai berg, det er Hagar; for det er i trelldom med sine barn.

Det Jerusalem der oventil var under hele denne tid ufruktbar, og Abrahams forjettelse var ikke oppfylt; han var ennå ikke blitt mange folks fader. Det måtte noe ofres før Gud kunne sende sin Hellige Ånd til jorden. Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, måtte ofres, han om hvem Gud sier: Dette er min sønn, den elskelige, i hvem jeg har mitt velbehag.

Det var til ham Gud siktet, når han sa til Abraham: Fordi du gjorde dette og lød min røst og ikke sparte din sønn, din eneste, så vil jeg storlig velsigne deg — — og i din ætt skulle alle jordens folk velsignes. 1. Mos. 22, 18.

Loven, Sinai, Hagar, gjaldt kun for et lite folk, jødefolket, i ca. 1570 år. Mens den frie kvinne (det Jerusalem der oppe), har født barn blant alle folkeslag helt fra pinsefestens dager til nå.

Hennes barn må da selvfølgelig være langt flere. Her er det at Abraham blir gjort til mange folks fader.