318. De tre vitner: Ånden, vannet og blodet

Blodets vitnesbyrd

Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7.

Hvilken synd blir vi renset for, når vi vandrer i lyset? Det kan umulig være bevisste kjødets gjerninger, Gal. 5, for de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. De vandrer i mørke og lar seg lede av mørkets fyrste. De som vandrer i lyset, må altså ha synd som skal renses bort ved Jesu blod. Dette kommer av at den nye og levende vei er banet gjennom forhenget, hans kjød. Hebr. 10, 19—20. Ved vandring i lyset holdes kjødet med dets lyster fast til korset. Vi lider døden etter kjødet som Jesus, og vi blir gjort levende etter ånden. Ved å stå synden imot like til blodet går vi inn i helligdommen. Dette er blodets vitnesbyrd, den indre renselse, helliggjørelse. Sjelen ligger i blodet, og når blodet blir uttømt ved troens lydighet, da blir også den 1. Adam uttømt, han som ble til en levende sjel. Dette skjedde også med vår forløper Jesus Kristus, han som uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere. Es. 53, 12. På denne måte ble Jesus Kristus til en levendegjørende Ånd. Og ved å lide døden med Jesus, vil den 2. Adam også levendegjøre vår menneskeånd. De som på denne måte dør og blir gjort levende med Kristus, får del med ham i den 1. oppstandelse; for de er kjøpt fra jorden og fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet. Åp. 14. Under ofring av egenviljen ble Jesus dannet til yppersteprest. Gud gjorde ham dertil. Hebr. 3, 2. Jesus ofret sin vilje for Faderens vilje. Det samme skal vi gjøre. Det er dette som gjør oss til konger og prester for Gud. Fra Johannes, døperens dager forkynte Jesus «himlenes rike»: Ånd, vann og blod. Han var den første som bar dette rike innen i seg. Men fra pinsefestens dag ble det mange. Himlenes rike krever ofring av den 1. Adam: Den som mister sitt liv, han skal finne det. Herom er meget å si; det vil hver den forstå som hengir seg til å vandre etter Guds vilje i offerånden og i lyset.

Vannets vitnesbyrd

Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 9.

Denne hadde gjort synd. Han hadde vandret i mørke og gjort djevelens gjerninger. Det var noe helt annet med ham i samme kapittel v. 7. Han vandret i lyset og ble renset innvendig ved Jesu blod. Denne siste hadde synder på samvittigheten, ytre synder. All synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet. 1. Kor. 6, 18. Han hadde synd utenfor legemet. Denne måtte renses bort med rent vann.

Johannes, døperen, kom for å døpe med vann til syndenes forlatelse, og han sier: I øgleunger, hvem viste eder å fly den kommende vrede. De fikk vannets vitnesbyrd. Og jeg må anta at de fleste kristne i dag ikke vet av noen annen frelse enn Johannes dåp. D.v.s. syndenes forlatelse. For de har ikke gjort seg umak med å trenge seg inn i himlenes rike med makt. De er ikke kjøpt fra jorden og fra menneskene, tvert imot er de sterkt knyttet til sin slekt etter kjødet, til menneskene og til jorden. De har aldeles ikke stått synden imot like til blodet, og de vitner selv at de synder daglig og trenger daglig syndenes forlatelse. Og hvorav kommer det? Jo, ganske naturlig derav at de daglig ikke tar sitt kors opp og følger ham, som hver dag tok sitt kors opp.

Da Jesus døde, stakk en romersk soldat ham i siden med sitt sverd, og det rant ut vann og blod. Guds Ånd drev Jesus like inn i døden — etter kjødet. Her ble de tre vitner forent til ett: Ånd, vann og blod. De fleste kristne kjenner kun til vannets vitnesbyrd, derfor ser apostelen Johannes det nødvendig å si: Han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus; ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. 1. Joh. 5, 6.

Åndens vitnesbyrd

Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. 1. Kor. 15, 45. Legg merke til: Er blitt til.

Nå heter det om Jesus at han uttømte sin sjel. Es. 53, 12. Han måtte da selvfølgelig ha hatt en sjel, likesom den første Adam. Sjel og ånd var bundet fast til legemet. Men nå var Jesus kommet til verden ikke for å gjøre sin vilje, den sjeliske, men Faderens vilje, den åndelige. Derved uttømte han sin sjel, og hans Ånd ble gjort levende. Det var denne levendegjorte Ånd han i dødsøyeblikket overlot i sin Faders hender. Sjelen var da uttømt. Det er denne ånd som er sendt til jorden for å føre oss samme vei som Jesus selv gikk. Denne vei gjør oss levende etter ånden, og det sjeliske liv hengis i døden. På den måte blir vi himmelske vesener, kjøpt fra menneskene og fra jorden. Vi blir førstegrøden, og får som brud del i den 1. oppstandelse.

Det er himmelske legemer og det er jordiske legemer; men en herlighet har de himmelske legemer, en annen de jordiske. 1. Kor. 15, 40. Jordiske legemer passer for de som bare har vannets vitnesbyrd, men himmelske legemer for de som har vannets, blodets og Åndens vitnesbyrd. Ånden selv vitner om dette.

Sådan som den jordiske var, så er og den jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være, og likesom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi og bære den himmelskes bilde, v. 48 og 49.

Vi må da slutte herav at Åndens, vannets og blodets vitnesbyrd berettiger oss i oppstandelsen til å få himmelske legemer, mens vannets vitnesbyrd berettiger til å få jordiske legemer.