316. Omgjord eders sinns lender

Vær edru, og sett eders håp fullt og fast til den nåde som blir eder til del i Jesu Kristi åpenbarelse!

Det er intet man slik må våke over som hjertet og tankene. Blir vi beruset i tankelivet, da glir snart det hele ut i falsk frihet. Skriftene blir fordreid og gir håp og utløsning for det kjød som skal dø. Derfor sier Paulus: Så stå da ombundet om eders lend med sannhet. Ef. 6, 14. Her menes sinnets lend. Begynner man i sinnet å være likegyldig med sannheten, da beviser det at hjertet er fordervet. Da begynner læren om at syndelegemet er utkastet, at Jesus har gjort alt for oss, og at vi kan leve slendrian kristenliv så meget vi vil. En falsk lære, som nettopp ikke sies med ord, men som allikevel eksisterer og som fører til fordervelse. Storaktighet i levnet er bevis for at sinnets lender ikke er ombundet. Likeså persons anseelse, som råder ved uårvåkenhet og havesyke. Ukyskhet i tanker, ord og fakter fremkommer derved at sinnet ikke er ombundet. Partivesen har sin rot i bekymringer og havesyke. Sinnet er ikke ombundet med sannhet. Gal. 5, 19 og 20. Den som gjør slikt og lever i slikt, ligger under, han kan ikke hevde sin sak i dommen. Den som er ombundet med sannhet, vil våke over at hans hjerte ikke blir tynget med vellevnet. Han vil gi akt på sine barn og ikke ofre dem til maktene, men til Jesus Kristus. Når foreldrene setter alt, meget eller lite inn på å få barna opp, opp i verden utover det nødvendige til livets opphold, da beviser det at sinnets lender ikke er ombundet. Når ledere av kristelige forsamlinger streber med å få sine barn høyt opp i verden, da er sinnet ikke ombundet. Man tilber avguder på høydene, og det blir en kostbar affære for de menigheter som skal koste dette. Den som er Kristi disippel, vil forstå at Guds sak ikke har noe med avguderiets sak å gjøre. Man kan ikke tjene både Gud og avgudene.

Dersom vi ikke ifører oss Guds fulle rustning, vil vi ganske naturlig gli ut i avguderi, som er storaktighet i levnet, havesyke og andre lyster som fører til fortapelse.

Kong Josafat vandret på sin far Asas vei og vek ikke fra den, men gjorde hva rett var i Herrens øyne.

Dog ble offerhaugene ikke nedlagt, og folket hadde ennå ikke vendt sitt hjerte til sine fedres Gud. 2. Krøn. 20, 32 og 33.

Sinnets lender var ikke ombundet for Gud Herren alene. Det store i verden henger også godt igjen blant de kristne i våre dager. Skal man bruke sverdet mot offerhøydene, da blir det skrik og jammer.

Disippelskapet krever lydighet mot Ordet, et for Herren ombundet sinn og en høy og tett mur. Åp. 21, 12. Alt annet duger ikke, det fører ikke frem, selv om man er herlig frelst, døpt i vann og døpt i Ånd, som man sier. Det er vandringen i et nytt levnet det kommer an på. Guds Ånd (veilederen) må få veilede oss. Hvis ikke utslukkes Ånden.

For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Gal. 6, 15 og 16. Og så mange som går frem etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!

Herav lærer vi at syndsforlatelse, dåp i vann, dåp i Ånd, brødsbrytelse o.s.v. er nødvendige ting for å gjøre oss skikket til å bli nye skapninger. Men følger vi ikke skriftenes anvisning i disse ting, da blir syndsforlatelsen intet, fordi vi atter synder, vanndåpen blir intet, fordi vi ikke vandrer et nytt levnet, og Åndens dåp hjelper oss ikke, fordi vi ikke lar oss veilede av Ånden til hele sannheten. Alt dette er intet, når det ikke kan oppdra en ny skapning i meg.

Herav fremgår med all tydelighet, at det kun er troens lydighet, disippelskapet, som duger noe. Les med ettertanke Rom. 1, 5. 15, 18 og 16, 25 og 26. Slendrian — kristendom, som igjen er hykleri, det gir ikke glede og fred, herlighet og ære. For han i hvis fotspor vi skal følge, elsket rettferd og hatet urett, derfor ble han salvet med gledens olje fremfor sine medbrødre. Hebr. 1, 9. Og fordi han led døden, ble han kronet med herlighet og ære.

Satan viste ham alle verdens herligheter (og især herlighetene på høydene) og sa: Vil du falle ned og tilbe meg, så skal du få alt dette. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Matt. 4, 8—10.

Gadd vite hvor mange kristne gir Satan et så blankt avslag, når de får tilbud om verdens herligheter, især om herligheter på høydene (menneskelig ære, makt og anseelse). I stedet for dette valgte Jesus vanære, han gikk ned til jordens lavere deler, og han fornedret seg som menneske, idet han var lydig like til døden, ja korsets død. Dette er veien, vandre på den — i hans fotspor. Da vil syndsforlatelse, dåp og åndens dåp gagne oss særdeles meget.

Et ombundet sinn gir oss et forvandlet og fornyet sinn. Rom. 12, 1 og 2. Ef. 4, 23.

Etter apostlenes bortgang, da kristendommen begynte å utbre seg, kom det store innrykk av jøder og hedninger inn i menighetene. Massen av disse var ikke gudfryktige, så de tok ikke imot sinnsforandring. Derfor stivnet det hele til i former, døde former og ble til døde menigheter.

Disse døde menigheter har holdt det gående like til våre dager.

Det er disse menigheter vi må komme oss ut fra; for Guds menighet er levende, likesom dens hode (Kristus) er levende Ef. 1, 22. Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, idet han renset den ved vannbadet i Ordet, for at han selv kunne fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe slikt; men at den kunne være hellig og ulastelig. Ef. 5, 26—27.