310. Guds Ord forkynnes

Brødrene S. Bratlie, A. J. Smith, J. Kronstad, Elihu Pedersen og Ronald Henriksen er f.t. i Telemark, hvor de alle vegne treffer hungrige sjeler. Og det forundrer meg ikke; for overalt blir det talt til syndere, så de nyfrelste får ingen næring, og de dør i hopetall av sult, mens de som avlet dem flakker om på nye felter for å sette nye spedbarn inn i en verden, hvor ingen gir dem hverken vått eller tørt. Jesus befalte sine disipler å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Matt. 28, 19—20. Legg merke til: Gjøre dem til disipler og lære dem å holde. Her ligger selve kjernepunktet.

Det er nettopp hva de fem unge brødre gjør, og det kan de gjøre, ettersom de fra barns ben har øvet seg i å være disipler og i å holde hva han har befalt.

De har nå hatt møter i Langesund, Brevik, Skien, Lunde, Bandaksli og Dalen i Telemark. Især er det unge menn som samler seg om dem og vil høre. Også ledere av forsamlinger tar imot ordet.

I Trysil og Ljørdalen hvor de var tidligere og forkynte disippelskapet, lever vennene vel og samles om Guds Ord. En av dem, Gunnar Sundmark, skriver:

«Skal si vi har det godt i samfunnet. En håndfull som vil være Kristi etterfølgere kommer sammen hver onsdag og søndag til bønnemøter. Disse har vi i forskjellige hjem. De to siste møtene har vært her på Sundstøa. Særlig søndagsmøtet var godt besøkt. Herren er nær og velsigner. Flere av brødrene er svært i ilden og virker kraftig med vitnesbyrd og inntrengende bønn. Søstrene står også kraftig fast, og jeg ser fremtiden lyst i møte. Han som har begynt en god gjerning i oss, vil også fullføre den.

Forfølgelsene uteblir naturligvis ikke nå heller. Men lyset er sterkere enn mørket, og sannheten skal frem. I verden er det trengsler, men selv i disse kan vi være frimodige; for Herren har overvunnet verden. Og i hans fotspor er det vi skal vandre.

Likesom Jesus Kristus ble utsatt for fristelse, forfølgelse og vanære, blir vi det også, men han seiret — og vi skal seire. Ja, i sannhet et veldig kall vi er kalt til.

Min mor hadde for en tid siden brev fra en eldre søster i Ljørdalen. Hun priser Gud for den nåde som er utvist dem der borte. Så enkel og rettlinjet hadde de ikke før sett denne vei tidligere. Men nå — ved de unge brødres hjelp — var veien blitt klarlagt. I sannhet en stor nåde fra Gud. Ja, vi i Innbygda (Trysil) kan nok si det samme. Vi merker alle sammen at det er såre nødvendig for oss å stå skulder til skulder og holde fast ved de lærdommer som vi ved eders arbeide er blitt opplært i. Vi kjenner derved at vi mer og mer blir knyttet sammen med bånd som ikke er av denne verden, men av Gud. For når vi vandrer i lyset — Gud selv er jo bare lys — da kjenner vi samfunnet, som også finnes i alle de hellige. Og ikke bare det, men også en stadig vekst oppover til ham som er hodet, Jesus Kristus. For den oppriktige oppgår lys. Derfor gjelder det for oss å være årvåkne, stå faste i troen og være vedholdende i bønnen, så vi våker i den med takksigelse.

Mon tro det kan lage seg til for et besøk her i høst eller til vinteren?

På søndagsmøtet leste jeg opp for vennene brevet fra br. Bratlie. De ba meg hilse hjerteligst når jeg skrev.»

Så langt br. Gunnar Sundmark. Nå skal ordet holdes, og derved kommer samfunnet av seg selv. Og det gjør det nå i Trysil. Derover gleder vi oss; for det samfunnet er ekte, og kjærligheten i det er guddommelig.

Br. Oscar Hansen og jeg var nylig på Vestlandet. Vi besøkte Kr.sund N., Molde, Måløy, Rugsund, Bergen og Nesbyen. Vi merket fremgang alle vegne. Brødrene avla meget klare vitnesbyrd. I Rugsund, rett inn for Hornellen i Nordfjord, hadde vi et velsignet møte. Vennene fra Måløy med sang og musikk var med. Stuen og sideværelsene var fylt med tilhørere. En hel del barn var også til stede. På oppkrav sang barna meget vakkert: Jeg er lykkelig søndag, mandag, tirsdag o.s.v. Dette gjorde et sterkt inntrykk på de eldre. Må Gud velsigne dem, så det kan skje og vare ved.

Det kunne være meget å si om en slik reise, men vi skal kun nevne, at det også på denne tur gikk som gl. Simon profeterte: Denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel. Noen tok imot ordet og gledet seg, andre snøret seg sammen og ble vrede.

Må Gud frelse oss fra slik vrede, når ordet forkynnes.