304. «Synd og nåde»

Vi hører ofte tale om «synd og nåde». Ja, forkynnelsen rekker som oftest ikke lenger. Hermed menes da at man nødvendigvis må synde, og å få forlatelse for synden er nåde.

Men nå heter det i Rom. 6, 12: La derfor ikke synden herske i eders dødelige legemer, så I lyder dets lyster. Og i vers 14: For synden skal ikke herske over eder; I er jo ikke under loven, men under nåden.

Herav fremgår med all tydelighet at loven og synden hører sammen. Loven er gitt for overtredere. Synd er lovbrudd. Synden har straffen i seg. Den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham; for hver den som blir i ham, synder ikke. 1. Joh. 3, 6. Hver den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Men Guds sønn er åpenbart for å gjøre ende på djevelens gjerninger. Vers 8.

Meningen med nåden er ikke den at vi skal tjene synden og så be om nåde og tilgivelse. Man får uvegerlig det inntrykk av all denne forkynnelse om «synd og nåde».

Hva er nåde? Nåde er lys og liv innen Kristi legeme, hvor jeg personlig ennå ikke har fått lys og liv. Nåden hersker ved rettferdighet til evig liv. Rom. 5, 21. Vi kan med andre ord si: Nåden hersker ved rettferdighet til rettferdighet; for det evige liv er et rettferdsliv. Men nå bruker omvendte mennesker nåden bare som et rensningsmiddel mot synd og ugudelighet, og det er en feil anvendelse av nåden. De som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, skal leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. Rom. 5, 17. Å leve og herske ved Jesus Kristus p.gr. av nåden er da noe helt annet enn å synde og få nåde, for deretter igjen å gå ut i synden. Skal vi holde ved i synden, for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Rom. 6, 1. Men denne formørkede og fordummende lære om «synd og nåde» gir menneskene et bestemt inntrykk av at man må holde ved i synden, for at nåden kan bli dess større. Vi som er avdød fra synden, korsfestet for synden, hvorledes skulle vi fremdeles kunne leve i den.

Som medarbeider formaner Paulus korintierne til ikke forgjeves å motta Guds nåde. 2. Kor. 6, 1. Av Guds nåde var Paulus det han var, og hans nåde mot ham var ikke forgjeves. 1. Kor. 15, 10. Men læren om «synd og nåde» slik som den blir forstått, gjør at nåden blir ganske forgjeves. Menneskene holdes nede i mørke og uvitenhet og synd. For alt dette påberoper man seg nåde.

Vi har ved hans nådes rikdom fått syndenes forlatelse, Ef. 1, 7, men ikke for å fortsette i synden.

Den som er i kjødet og lever etter kjødet, er syndens trell, og hver den som vil rettferdiggjøres ved loven, er falt ut av nåden. Gal. 5, 4.

Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende verden. Titus 2, 11 og 12. Apostelen Paulus forstår hva nåde er for noe: Nåden skal gi meg kraft til å holde synden under fot. Tross det at vi har synd i vårt kjød p.gr. av fallet, så skal vi ved Guds nåde herske over den. Men mennesket vil heller synde enn å lide. Dette er grunnen og opphavet til læren om «synd og nåde». Kristi lidelsessamfunn er et høyst ukjent begrep. Å være korsfestet med Kristus likeså. Fil. 3, 10 og Gal. 2, 20. Men å synde og få nåde er uhyre godt kjent. Derimot er det mindre kjent at nåden på denne måte blir forgjeves.

Et skriftsted som i denne forbindelse blir grundig forvrengt er dette: Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Men nå står det ikke slik, men: «Dersom vi vandrer i lyset likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1. Joh. 1, 7.

Først når vi vandrer i lyset, blir nåden ikke forgjeves, og da kan der bli tale om å bli renset fra all synd. Men når man synder på nåden, da blir man aldri ferdig med synden. Kun den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1.

Hva vil det si? Jo, den gjerrige tar bevisst sikte på å bli gavmild. Ved stadig å øve seg heri, blir han ferdig med gjerrighetssynden. Den sladrelystne øver seg i å holde munn, den stolte i ydmykhet, fråtseren i avhold o.s.v., da blir man ferdig med synden. Men dette prat om synd og nåde blir et «på stedet marsj» hele livet igjennom.

Derfor, bort med all fordummende lære. La oss få tak i Skriftens klare ord ved den åpenbarelse av Ordet som Jesu Kristi ånd gir.

I ransaker skriftene for i dem å finne livet; men til meg vil I ikke komme for at I kunne få livet.

Vi bør lære av Jesus og gjøre som han. Les Ap. gj. 1, 1—3. «Jesus begynte med å gjøre og å lære, inntil den dag han ble opptatt.»

Rekkefølgen er altså: Gjøre, deretter lære. Alle de som lærer først og aldri gjør Guds ord, disse bør ethvert forstandig menneske vende seg bort fra. Dog, de gjør da noe. Jo, de driver pengetiggeri til sin virksomhet. Og læren blir på den måte nødvendigvis innskrenket til «synd og nåde;» for man lever stadig i synd, som skrevet står: «Men det de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyr, med det ødelegger de seg.» Judas, vers 10. I mennesket bor intet godt av naturen. Når man derfor tolker skriftene uten Åndens åpenbarelse, da blir det bare en forståelse på naturlig og menneskelig måte. Med dette ødelegger de seg selv og de som hører på dem. Men mitt folk vil gjerne ha det slik, og så blomstrer læren «synd og nåde». Og så slipper man billig fra både lidelse og korsfestelse, idet man får en god utdannelse til å bli «Kristi korsets» fiender.