299. Ordet og dets virkninger på Guds folk

Frelsen ligger ene og alene i Guds Ord. Kristus selv er livets Ord. 1. Joh. 1, 1. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. Joh. 1, 3. Gud er ansvarlig for sitt ord, og vi er ansvarlig for at vi erkjenner Ordet og benytter det. For Gud påser at hans ord blir fullbyrdet.

Hver den som tror på ham, skal ikke fortapes, men ha evig liv. Her har vi frelsen: tro på ham. Troen drar Frelseren inn i hjerte og sinn, så han bor der på grunn av troen. Men er han først kommet inn i hjertet, da ter han seg virksom der inne, så vi ved ham vokser opp fra å være småbarn i Kristus til å bli voksne menn i ham.

Det forhold vi selv stiller oss i til Ordet, gjør oss enten til tempelkristne eller forgårdskristne. Det samme Ord blir forkynt alle, nemlig Tempelordet; men ikke alle lyder ordet, så de kan bli tempelkristne. Vantro og ulydighet mot ordet gjør at de stopper opp i forgården. Det går her som i Israels dager; for alle ble de frelst ut av Egypten; men Gud ødela siden alle de som ikke trodde. De fleste kristne makter ikke å komme lenger enn inn i forgården. Her slår de seg til ro og nekter bestemt å gå videre. Inn i templet kommer de aldri. Så danner de da partier der ute i forgården, gjør seg levevei av sin forkynnelse og driver forretning med Guds Ord. Jesus ba at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Joh. 17, 21. Nå er det antagelig 300 à 400 partier der ute i forgården. Dette gjør at verden ikke kan tro; for partier er kjødets gjerninger, og de som lever i dette og forsvarer slike ting, gjør djevelens gjerninger. Gå inn i hvilken sekt du vil, og du skal få erfare at Kristi verk for dem kun strekker seg til syndenes forlatelse. Aldri hører du om seier over synd. De har ingen som helst lære som fører til gudsfrykt. Det hele ender i syndsforlatelse. Dette er bevis for at man lever i synd og at samvittigheten dømmer. De vokser ikke opp til hodet. Lovens krav blir ikke oppfylt. Kristus blir for dem kun som et gammeltestamentlig offer, eller som det står om Israel: Når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem. Rom. 11, 27.

Guds ord skal gjøres; men det blir ikke gjort, og så kommer dommen. Kristendommen er gått over til å bli et hyggelig foreningsliv, hvor kjødet trives og spares. Ve den som forstyrrer hyggen ved å si et sannhets ord. Han blir stemplet som forfører, og han blir som Skriften sier: Utelukket av synagogen.

Hvor det er forlatelse for synd, der trengs ikke mere noe offer for synd. Hebr. 10, 18. Men når man vedblir i synden, da synder man på nåden. I stedet for å synde skulle vi stå synden imot like til blodet, så vi ved Jesu blod kunne ha frimodighet til å gå inn i helligdommen. Vandre på den nye og levende vei. V. 19 og 20. Men det er for tungt; for mennesket vil heller synde enn å lide. Og så blir det da daglig synd og daglig bønn om forlatelse. Men det burde være daglig å ta korset opp, så ble det mindre av daglig å synde. Dette er Guds mening og vilje med oss.

Så har vi de Tempelkristne. De fleste av dem har fartet om i forgården, men aldri blitt tilfreds. Ordet har dratt dem videre og videre, inntil de tilslutt har havnet inne i templet. Her i templet, som er Kristi legeme, er det blitt slutt på alle partiskranker; for vi er kommet til ham som nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet. Ef. 2, 14. Så har vi da endelig fått den fred vi lengtet etter. Her vokser vi legemets vekst opp til ham som er hode for menigheten; og det fremkommer i vårt indre en ny skapning. Lydighet mot Ordet fører oss helt frem til Faderen. Joh. 14, 23.

Herren er i sitt tempel, og ut derfra taler han ved sin Hellige Ånd. Så blir det da ett tempel (legemet), en røst (Talsmannen), en Herre, en tro, en dåp, en Gud alles Fader. Dette gir mening og tro.

Men der ute i forgården hører vi pengevekslernes raslen og tiggeri. Der tretter man om dåp og nattverd, tusenårsriket og læresetninger. Men den lære som er av Gud, får de aldri tak i, for den fåes kun ved å gjøre Guds vilje.

Engelen fikk befaling om å måle Guds tempel og alteret og de som tilber der; men forgården utenfor templet skulle ikke måles, den skulle nedtredes av hedningene. Åp. 11, 1 og 2.

De forgårdskristne hadde ikke vokst en eneste millimeter, de hadde bare syndet, det var ingen høyde å måle, ingen ny skapning, bare synd og tilgivelse. De hadde ikke beflittet seg på å være ett for at verden kunne tro, derfor skal nå forgården nedtredes av hedningene. Det er intet å måle i forgården. Bare strid og elendighet. Ordet hadde ikke fått gjøre dem til ett. Prestene og predikantene hadde fått sin lønn. Gud var dem ikke noe skyldig. De hadde også stått de tempelkristne imot av alle livets krefter; for det var kjød nok i dem til det. Ja, partiene ble endog enige når det gjaldt å ta livet av de tempelkristne. Denne ugjerning skal de engang få sone. Den dårskap de i praksis utøver, deler opp Kristi legeme i flere hundrede partier. Og følgene uteblir ikke.

Mellom alle disse sekter er det mer eller mindre fiendskap. Hvor er så enheten? Er Kristus blitt splidaktig med seg selv? Er han delt?

La oss derfor lyde Ordet om å gå ut fra dem. Til ham, der utenfor leiren. Hebr. 13, 13. Tusen ganger heller å få dele vanæren med Kristus mot å leve iblant alt dette fiendskap og alt dette kaos av læresetninger, som hverken henger sammen i sekk eller tau.

Ordet befrier, Ordet gjør levende, Ordet blir stående, lenge etter at forgården er nedtråkket.