298. Utenfor leiren

La oss gå til ham utenfor leiren og bære hans vanære! Hebr. 13, 13.

Det er mange slags meninger om leiren. Noen tror det er verden. Men ser vi nøyere på det, så var det Israels barn som bodde i leiren. Det var Guds folk som var reddet ut av Egyptens mørke, men hvis forhold til Gud var sådan at han ikke hadde behag i de fleste av dem. Det var flere utskillelser innen man nådde frem til Guds velbehag. Faderen sier om Jesus: Dette er min sønn den elskelige i hvem jeg har velbehag, hør ham. Det er han som har kasteskovlen i sin hånd og som renser sin låve.

Stefanus sier om ham: Han er den som i menigheten i ørkenen var med den engel som talte til Moses på Sinai berg, og med våre fedre, han som mottok levende ord for å gi oss. Ham ville våre fedre ikke være lydige, de støtte ham fra seg og vendte seg i sitt hjerte til Egypten, og de sa til Aron:

Gjør oss guder som kan dra foran oss! Og de gjorde en gullkalv i hine dager, og de gledet seg over sine henders verk. Men Gud vendte seg bort fra dem og overgav dem til å dyrke himmelens hær. Og de bar med seg Moloks telt og guden Remfans stjerne. Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme, han som I nå har forrådt og myrdet. I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den.

Men da de hørte det, stakk dette dem i deres hjerter og de skar tenner mot ham. Og de skrek med høy røst og holdt for sine ører og stormet alle som én inn på ham og steinet ham. Ap. gj. 7. kap.

Det er altså slike og lignende folk vi har innenfor leiren, og som vi skal gå ut fra.

Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre. Dette passer utmerket ned igjennom alle tider også på hedningene. Hvem av Guds sanne vitner har ikke de forfulgt? Og de som satt i høye religiøse stillinger var de verste. De fikk alltid en Herodes eller Pilatus til å eksekvere sine dommer; for selv turde de ikke gjøre det, eller de hadde ikke makt dertil.

Gå ut til ham og bær hans vanære! Jesus Kristus er altså vanæret. Ja, i sannhet, han er vanæret av alt kjød og av alle kjødelige mennesker, selv om de er aldri så religiøse. Veien ut til ham går igjennom kjødet, i det kjød hvori den kjødelige har sin ære. Men de som hører Ånden til, forakter av hjertet og hater dette kjød, hvori det ikke bor noe godt. Et menneske etter kjødet har her sin stad og søker ikke den tilkommende. Vi derimot har ikke her noen blivende stad, men søker den tilkommende. De som får del og lodd i den kommende stad, må nødvendigvis få del i vanæren.

Moses aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter; for han så frem til lønnen. Hebr. 11, 27.

Lønnen som håpet gir, ligger altså i Kristi vanære. Det er ingen vanære i å være innenfor i leiren. Men den som vil leve gudelig i Jesus Kristus, han skal bli forfulgt. Av hvem blir han forfulgt? Jo, av de som står ham nærmest, og av de som har håp om å vinne ham for sin sekt eller sitt parti. Kristus er ikke partisk, derfor blir de som går til ham utenfor leiren, heller ikke partiske; for partier er av djevelen. Men djevelen trives ikke utenfor leiren med Kristus. Han vantrives i Kristi vanære. Han liker seg ikke hos de mennesker som forkynner kors og død over kjødet; for det er nemlig hans inngangsport til sjelen, som han akter å forderve.

Utenfor leiren og vanæren hører sammen. Men der har vi et alter som de ikke har rett til å ete av som tjener ved teltet. Teltet er leiren. For de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren. Hebr. 13, 10—11.

Blodet bæres av ypperstepresten inn i helligdommen. Sjelen ligger i blodet. Jesus uttømte sin sjel utenfor leiren. Es. 53, 12. Der får vi også anledning til å stå synden imot like til blodet, som da av vår himmelske yppersteprest blir båret inn i helligdommen. Men at blodet blir båret inn i helligdommen, vil si det samme som at sjelen blir båret inn i helligdommen, for sjelen ligger i blodet. For det er skrevet: For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det. 3. Mos. 17, 11.

Dyrenes kropper ble brent opp utenfor leiren i den gamle pakt. Dette er et forbilde på den nye, hvor legemet er dødt p.gr. av synd, når Kristus bor i oss. D.v.s., ledelsen kommer ikke fra vårt legeme, fordi synden bor i det; men den kommer fra den Hellige Ånd; for Ånden er liv p.gr. av rettferdighet. Åndens ledelse blir ild for kjødet.

Herav ser vi grangivelig, at ingen kan stå synden imot like til blodet inne i leiren. De har ikke engang rett til å ete av dette alter, som Paulus, de øvrige apostler og hellige åt av. Deres kropper blir ikke et offer (Rom. 12, 1) for den Hellige Ånds kraft, han som strider mot kjødet og dets lyster.

Av samme grunn kan man innenfor leiren ikke nå frem til mer av Kristi verk enn forsoningen ved syndenes forlatelse. Noen likedannelse med Sønnens bilde kan det ikke bli tale om. For denne likedannelse skjer under Kristi vanære — utenfor leiren. Der dannes vi til å ligne ham i hans død og i hans oppstandelse. Her får vi kjenne Kristi død for oss og i oss. Ja, vi får kjenne hans liv for oss og i oss. For her er vi gjenstand for Jesu Kristi yppersteprestelige midlertjeneste, han som bearbeider oss ved sin ånd etter sitt eget bilde.

Kom derfor til ham utenfor leiren. Der vil du finne ham. Ikke bare som en opphøyd kobberslange, men som et personlig liv.