294. En dråpe i havet om visdoms vei

For alt har Herren skapt, og de gudfryktige har han gitt visdom. Zir. 43, 38.

Fremfor alle ting trenger Herrens tjener visdom. Kunnskap alene når ikke frem til målet. Er visdommen borte, snubler vi i utallige ting, og noen tjeneste for Gud kan der ikke bli tale om. Våre råd blir usikre, og vår dom i saker og ting blir vaklende.

Hos den forstandige holder visdommen seg stille. Derfor kan man av ytre ting og iver ikke fastslå at her er visdom. Den finnes som oftest hos de mest tause. Visdommen søker Guds ære, derfor skjuler den seg til det rette øyeblikk kommer. Mens den som søker sin egen ære, alltid er på farten, og hans dårskap kan ikke skjules.

Hos den unge kan du finne megen styrke, men deres kraft bør ledes av den gamles visdom. Vi ser oppstillingen i Neh. 4, 16, da Jerusalems murer skulle gjenoppbygges: Fra den dag arbeidet bare den ene halvdel av mine unge menn på verket, mens den andre halvdel av dem sto der med sine spyd, skjold, buer og brynjer, og høvdingene sto bakenfor hele Judas folk.

Høvdingene sto bakenfor og ledet de unges krefter. Men skulle det finnes noen som i sin ungdom har fått visdom, da skal denne regnes ham som visdoms grå hår. Job. 32, 1 og ut kapitlet. En sådan skal ikke la seg forakte for sin ungdoms skyld.

Hos visdommen er rikdom og ære, gammelt arvegods og rettferdighet. Ord. 8, 18.

I den ligger arven fra fedrene og i og med visdommen arver vi fremtiden og alt hva den bærer i sitt skjød. For Kristus, Guds visdom, er satt til arving over alle ting. Hebr. 1, 2.

Om visdoms vei lærer jeg deg, jeg leder deg på rettvishets stier. Ord. 4, 11.

Visdoms vei må læres. Visdommen opphøyer sine barn. Den som elsker den, elsker livet, og de som er tidlig oppe etter den, skal fylles med glede. Når han setter sin lit til den, skal han få den i eie, og hans slekt skal inneha den. Sir. 4, 12 og flg.

I førstningen vandrer den med ham på ujevne veier, og den fører frykt og redsel over ham og plager ham med sin tukt, inntil den kan lite på hans sjel og får prøvet ham med sine bud. Da skal den atter komme til ham på den like vei og glede ham og åpenbare ham sine hemmeligheter. Sir. 4, 18—21.

Herav forstår vi at visdoms vei fra begynnelsen av er en tuktens vei. Nettopp derfor er det så få som finner den. For de fleste mennesker er innstilt på å nyte og aldri bli irettesatt. Slike mennesker kan derfor aldri bli menighetstjenere.

Mennesker fra ugudelige hjem kan visstnok bli omvendt til Gud i en hast; men med visdommen går det smått. Her har de mennesker som kommer fra gudfryktige hjem en stor fordel. (Jeg mener ikke fra religiøse hjem, hvor foreldrene har navn av å leve og dog er døde). For fedrenes stadige tukt til den rette vei fra barneårene gjør usigelig meget. Det er som om visdommen drypper ned i barnesjelen. Det er slike mennesker som kan, som Elihu, i Job 32, midt i sin ungdoms vår, gå i rette med gråhårede menn og komme fra det med seier. Det står om Elihu at han var av Rams ætt. Visselig må hans slekt ha opplært ham om visdoms vei. For var han kommet fra et ugudelig hjem, da var han blitt slått ned og det straks, av slike kloke menn som Job og hans tre venner. For det er skrevet: Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han. Ord. 3, 33. Det skal da ikke bli megen visdom å få i arv fra det hjem, hvor over det hviler forbannelse.

Menighetstjenerne hører meget fra alle kanter, men det bør alt sammen passere såldet, før det kommer frem i menigheten. Menighetstjenernes hustruer bør også bruke visdomssåldet, før de fastslår noe. For i visdommen er kjærlighet, langmodighet, fordragsomhet og kunnskap om at vi er med på å oppdra en slekt som kommer fra mørke og uvitenhet. Derfor har vi all god grunn til å vise barmhjertighet. Især når vi grundig betenker at vi selv i høy grad trenger nåde og barmhjertighet.