291. Fristelsens seiersglede

Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i alle hånde fristelser. Jak. 1, 2.

Jakob vitner her om et seirende liv. Et triumferende liv i alle hånde fristelser.

Når har vi hørt om en slik glede under fristelser? Dersom du legger merke til vitnesbyrdene blant Guds folk, så skal du få høre en idelig jammer og klage over nederlag og fall under alle hånde fristelser. Det er nærmest en forbannelse med alle disse fristelser, fordi nederlagene blir så mangfoldige. Og for ikke å gå der med dårlig samvittighet, så må man be om tilgivelse for alt sammen. Men var det slik Jakob mente det, når han sier at vi skal glede oss i fristelsene? Nei, langt fra. Han mener at vi skal seire i fristelsene. Og når da fristelsene blir mangfoldige, så blir seieren mangfoldig og gleden uten ende.

Man blir vred og faller. Gamle Adam blir en dag fryktelig sint. Noen har fornærmet ham. Han glemmer hele kristendommen og slår om seg med ord og geberder som om selve Satan var sluppet løs. Han er nok langt fra korsfestet. Tvert om løper han om nede på bakken og har uhyre mange ting å ta vare på. Og nå tvister noen med ham om hans rettigheter, og han blir fryktelig vred. Det skal ikke bli godt for ham den aften å tale om et seirende liv, Åp. 3, 5, eller om et korsfestet kjød, Rom. 6, 6.

Neste dag er gamle Adam ute igjen. Den rike kakse har lagt dyktig i kollekten, og predikanten bukker særlig dypt til både ham og fruen, mens den fattige enke med sin siste skjerv ikke blir lagt merke til. Men så kommer sannhetens Ånd og budet som sier at dersom vi gjør forskjell på folk, da blir vi dommere med onde tanker. Fristelsen ble for sterk, og det ble nederlag. Atter bønn om syndsforlatelse.

Således går det med pyntesyke, æresyke og all annen bedrøvelig syke. Gamle Adam plumper igjennom i hver eneste fristelse, og det blir aldeles ingen glede i fristelsen. Gamle Adam klarer det ikke, selv om han gir seg selv det ærverdige gamle navn av «angrende synder». Han er og forblir «Gamle Adam».

Skriftene har i århundreder gitt utmerkede råd for «det gamle menneske;» men det er som om man er døv på det øre. Her er et eksempel:

Da vi jo vet dette at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden. Rom. 6, 6.

Nå har man forvrengt dette både i tale, skrift og sang og fått det til å lyde omtrent slik:

«Ved korsets fot hos Jesus, jeg vil så gjerne stå.»

Hvor står det i skriftene at det gamle menneske skal oppholde seg ved korsets fot? Jeg har aldri lest det.

Prøvelse av troen virker tålmodighet, men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, for at I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noe. Jak. 1, 3 og 4.

I allehånde fristelser vil seieren gjøre det slik at vi blir fullkomne og hele. Men faller vi i fristelsen, så vi gjør synd, da er vi på langt nær ikke fullkomne og hele, og det blir heller ikke noen seiersglede.

Veien er lagt gjennom kjødet, og Gud leder oss til våre fiender. Vi blir utsatt for alle hånde fristelser for å få anledning til å få del i alle hånde seire og alle hånde gleder. For ingen glede er større enn seiersgleden. Den er ren og ubesmittet. Den bringer Guds ære og menneskers respekt.

Ungdommen har hørt så meget om dette uklare og tåkete «synd og nåde» og om å «synde på nåden» så de kan på ingen måte finne ut av en slik kristendom. Men ting som dette kan enhver forstå:

«Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Gal. 2, 20.

Paulus sier ikke: Jeg lever ved foten av korset, mitt gamle menneske er ikke korsfestet.

Nei, det går ikke. Vi må nok få det gamle menneske opp på korset, hvis det skal bli glede i å komme i alle hånde fristelser.

Ledelsen av vårt liv skal ikke komme fra vårt legeme; for det tilhører den gamle skapning. Derfor heter det også: Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Rom. 8, 10. Ledelsen skal komme fra Guds Ånd, for han skal veilede oss til all sannhet.

Første gang vi kommer til Kristus, da får vi nok komme til ham som angrende syndere; men når man i 20 à 30 år vil være angrende syndere, da er det intet annet enn hykleri. Man synder på nåden og lar seg ikke opptukte av den. Skal vi vedbli i synden for at nåden skal bli dess større? Langt derifra! Rom. 6, 1 og 2.

Når det gamle menneske blir hengt opp på korset — ved tro — da mister den angrende synder, som han selv kaller seg, livet.

Opp på korset med hykleren!