290. Livets Ånds Lov

Skjønt Livets Ånds lov ligger i Ånden, så er den dog ikke det samme som den Hellige Ånd. Livets Ånds lov frigjør fra syndens og dødens lov. Herav fremgår med all tydelighet at skal vi tilegne oss Livets Ånds lov, så må vi i dens kraft beseire syndens og dødens lov. Først da blir Livets Ånds lov noe for meg. I skal få kraft (til å seire) idet den Hellige Ånd kommer over eder. Kraften til seier kommer til syne i meg derved at jeg i Åndens kraft setter syndens og dødens lov ut av virksomhet. Dersom vi får Åndens dåp, men ikke vandrer etter Ånden, da tilegner vi oss ikke Livets Ånds lov, og vi blir heller ikke befridd fra syndens og dødens lov.

Hva er så syndens lov? Enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen lyst. Dette er ikke synd. Men deretter, når lysten har unnfanget (jeg samtykker), da fødes synd. Fra denne syndens lov er jeg frigjort ved den kraft som ligger i Livets Ånds lov og ved den frie vilje som ligger i meg selv til ikke å ville synde. Visstnok ligger synden på lur ved døren, men jeg skal herske over den. Jeg synder ikke, fordi synden ikke har noen makt over meg. Kristus døde for synden, derfor anser jeg meg også i ham for å være død for den. Når jeg da ikke synder, ei heller samtykker til mine kjødelige lyster, så kan jeg heller aldri komme inn under dødens lov; for det er når synden er blitt fullmoden, at den føder død. Men synden kan jo aldri bli fullmoden når jeg ikke tjener synden, men tvert om hersker over den og fordømmer den som Mesteren selv, i mitt eget kjød, før det skjer noen unnfangelse i mitt sinn.

Hva skjer så? Jo, ved troens lydighet trår jeg syndens og dødens lov under mine føtter, og Livets Ånds lov befrier meg og setter meg på oppstandelsens grunn. For vi som lever hengis stadig i døden, for at Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.

Dette gjelder all synd som jeg har kunnskap om. Den synd som ennå er skjult for meg følger andre lover; men når den blir åpenbar for min bevissthet, da må også den på korset og lides ut i kjødet ved Kristi lidelses samfunn. Dette er korsets vei, den vei hvorpå all synd blir hengitt i døden.

Dersom vi sier vi ikke har synd, da dårer vi oss selv og sannheten er ikke i oss. 1. Joh. 1, 8. Det er ikke noen fordømmelse for å ha synd, for den er medfødt. Fordømmelsen kommer først når jeg samtykker i lysten. Hvor langt jeg enn kommer på helliggjørelsens vei, så har vi synden boende i vårt dødelige kjød. Men vi frigjøres ved lydighet mer og mer fra dens herredømme, så vi endog får kraft til å seire over den. Så meget som jeg kan seire over synden, så meget åndelig er jeg. Men på felter hvor jeg ennå ikke har lys og seier, der er jeg ennå kjødelig. I de dødes oppstandelse vil vår grad av åndelighet vise seg å være forskjellig slik som den ene stjerne overgår den annen i klarhet. Det er jo også det eneste rettferdige; for vi er alle underlagt de samme lover og de samme vilkår. Og vi har alle den samme anledning til å løpe på rennebanen. Når derfor den ene når videre frem enn den annen på livets vei, så har det sin gode grunn deri at den ene er mer gudfryktig enn den annen. Den ene har mer kjærlighet til Gud og hans bud enn den annen. Noen dyrker Gud og ved siden av sin egen lyst, og så blir det liten glans og liten herlighet. Det kommer til syne allerede her under dette jordeliv. Noen drar seg bort fra Kristi vanære og fra de personer som Kristi vanære hviler på, og så taper de på det i all evighet. For Kristi vanære er en stor rikdom. Enhver får igjen etter det som er skjedd ved legemet (den tid han var i legemet) enten godt eller ondt. Og det er det eneste rettferdige.

Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt p.gr. av synd. Rom. 8, 10. Men Ånden er liv p.gr. av rettferdighet. Det finnes intet i min kropp som skal styre og lede meg. Legemet er dødt, fordi synden bor der. Men jeg skal leve etter Åndens ledelse; for den har livet i seg selv. Etter Åndens ledelse skal jeg også sørge for mitt legemes trivsel og velvære. På denne måte kommer alt i rett skikk.

De styrende i verden følger jo som regel sin naturlige sans, derfor går det som oftest så galt som det gjør. Og den ene regjering styrter den annen for å gjøre det bedre. Dersom disse regjeringer lot seg lede av den Hellige Ånd, da ville vi få et rike som ikke kunne rystes allerede nå. Men det vil kjødelige mennesker ikke, og så går det galt gang på gang. Dette har også Jesus selvfølgelig forutsett, derfor sier han bestemt at hans rike ikke er av denne verden. De skriftlærde på Jesu tid fulgte sin naturlige sans og skjemte seg selv ut for alle tiders slekter. For med det man av naturen skjønner, som de uforstandige dyr, med det ødelegger man seg. Judas v. 10. Av samme grunn kan Jesus og verden ikke regjere sammen. En troende og en vantro kan ikke sammen bygge opp rettferdighet og fred. Derfor skal vi ikke dra i samme åk med de vantro. Profeten Jeremias hadde mange gode råd fra Herren i sin tid til de styrende. Men de hatet ham og kastet ham både i en brønn og i fangehulen. De helliges makt blir alltid knust i folkenes forsamling. Men det kommer en tid da Jesus Kristus og hans hellige skal få makten. Dan. 7, 18 og 27. Det blir et evig rike. Ingen annen regjering kan styrte den Messianske regjering; for i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede. Det er mot dette regimente hele skapningen sukker og venter. Og den skal ikke bli til skamme; for Livets Ånds lov fører helt frem til oppstandelsen.