283. Jakobs kamp ved Pnuel

Jakob tok alt det han eide, sine hustruer og de to trellkvinner og sine elleve sønner og gikk over Jabboks vadested.

Så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde. Og da mannen så at han ikke kunne rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg, for morgenen gryr! Men han sa: Jeg slipper deg ikke, uten du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel; for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.

Da spurte Jakob: Si meg ditt navn! Han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der. Og Jakob kalte stedet Pnuel, for sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet. 1. Mos. 32.

Årsaken til denne harde kamp var at Jakob ble såre forferdet over at hans bror Esau kom imot ham med 400 mann. For Esau hatet Jakob, fordi deres far Isak hadde lyst velsignelsen over ham. Og Esau hadde sagt ved seg selv: Snart kommer den tid da vi må sørge over min far; da skal jeg slå Jakob, min bror, i hjel. 1. Mos. 27, 41 og flg.

Nylig hadde Laban forfulgt og innhentet ham bakfra. Han hadde ransaket alle hans gjemmer, og nå ventet han sin bror Esau med en hel hær av voksne menn.

Jakob sendte to leirer med gaver til Esau. Og han gjorde en avstand mellom dem. For han tenkte: Slår Esau den ene leir, så kan den andre komme seg unna. Deretter ba Jakob inderlig til Gud og foreholdt ham sterkt og inderlig alt hva han hadde lovet ham og sa: Fri meg ut av Esaus, min brors hånd; for jeg er redd han skal komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn.

Som vi ser sto Jakob mellom barken og veden. Tilbake til Laban kunne han ikke dra; for Laban var fiendtligsinnet mot ham, og dessuten hadde Gud sagt til ham: Dra tilbake til ditt land og til ditt folk, og jeg vil gjøre vel imot deg. V. 9. Så tok Jakob om natten alt det han eide og satte over Jabboks vadested. Selv ble han tilbake og kjempet i bønn med Herrens engel inntil morgenen grydde.

Denne kamp lignet meget Israels kamp ved det Røde Hav. Farao og egypterne bakfra og det Røde Hav foran. Således setter Gud sitt folk på prøve, både et helt folk og en enkel person. Under slike omstendigheter har vi ikke annet å gjøre enn å tro og forlate oss på det Herren har sagt. På den måte kan vi gå gjennom havet og passere Esau. For alt er mulig for den som tror.

Da Jakob så opp, fikk han se Esau som kom med 400 mann. Da delte han barna mellom Lea og Rakel og begge trellkvinnene. Og han satte trellkvinnene med sine barn fremst og Lea med sine barn bakenfor dem og Rakel med Josef bakerst.

Og selv gikk han foran dem og bøyde seg syv ganger til jorden, inntil han kom frem til sin bror.

Vi har mange kristne i våre dager som bare vil bøye seg for Gud, men aldri for mennesker. Disse har noe å lære av Jakob. Hvis ikke Jakob hadde bøyd seg syv ganger til jorden for Esau, sin bror, da var det høyst sannsynlig han ikke hadde sluppet helskinnet fra det. Stoltheten i Jakobs hjerte ble knust ved Jabboks vadested, hvor han kjempet og vant seier over Gud og mennesker. Hvilket menneske vant han seier over? Jo, det menneske han fryktet mest av alle, nemlig Esau, og dernest over alle hans 400 mann. En følge av denne storslagne ydmykhet var at Esau løp ham i møte og omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. V. 4.

Vær derfor føyelig mot din motstander så lenge du er med ham på veien, for at ikke motstanderen skal overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til tjeneren, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier jeg deg: Du skal ingenlunde komme ut derfra før du har betalt den siste øre. Matt. 5, 25.

Alle vil gjerne bøye seg for Gud, men mennesker? Nei, aldri! Dog ser vi Jakob fikk lære seg til å bøye seg både for Gud og mennesker. Det var om dette kampen sto ved Jabboks vadested. Gud lærte ham der hvorledes han skulle behandle Esau.

Også Jesus lærte lydighet av det han led. Han lærte å be for sine mordere. Lær av meg, sier han; for jeg er ydmyk og saktmodig av hjertet.

Saken er nemlig den, at et menneske er hovmodig i årrekker etter frelsen fra alminnelige synder. Derfor sier Elihu i Job 33. kapittel: Se alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann; for å få utryddet overmotet hos mannen, og at han skal la sin gjerning fare. Hva var det han gjorde 2 à 3 ganger? Jo, han førte ham nær til graven og hans liv til dødens engler.

Et menneske forakter man, skjønt man selv er et menneske. Det første bud heter at vi skal elske Gud over alle ting. Men det annet bud er likeså stort, og det heter: Og vår neste som oss selv.

Jakob lærte å bøye seg syv ganger til jorden for et menneske hvorom Herren sier: Esau hatet jeg. Skjønt Jakob hadde velsignelsen og løftene, så måtte han bøye seg for sin bror. Og ikke han alene; men trellkvinnene med sine barn gikk frem og bøyde seg. Lea med sine barn gikk frem og bøyde seg, og deretter gikk Josef og Rakel frem og bøyde seg. 1. Mos. 33, 5—7.

Denne «pass-ydmykhet» var innreisetillatelsen til det Hellige land. Den port som fører til livet, er trang, og veien er smal. Men den som har kjempet med «mannen ved Pnuel» og som har overvunnet Gud og mennesker, kan ha håp om å slippe forbi Esau og hans 400 mann.