273. Eldste

De eldste får av Peter formaning til å vokte Guds hjord og ha tilsyn med den. Og han formaner de yngre til å underordne seg de eldre. 1. Pet. 5. kap.

Hvor ofte har vi ikke sett yngre har satt seg opp mot de eldre til deres egen fordervelse. Til de yngre hører også eldre mennesker, som først i en senere alder har vendt om til Gud. Der stilles store krav til de eldste. De skal vokte Guds hjord, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte. Heller ikke som de der vil herske over sine menigheter, men således at de blir mønstre for hjorden.

For et så uegennyttig arbeide vil de når overhyrden åpenbares, få «ærens uvisnelige krans».

Når det da er eldste, som virkelig oppfyller disse betingelser og som våker over sjelene som de der skal gjøre regnskap, da er det høyst skjebnesvangert for de yngre å sette seg opp mot slike eldste. Vi har gang på gang sett hvor galt det går.

Fårene og lammene må voktes. De kan ikke passe seg selv. Derfor har Gud også satt i menigheten hyrder for å passe på dem. Peter var fullt fortrolig med det.

Men nå har vi yngre som sier: Jeg bryr meg ikke om mennesker, jeg står for Guds åsyn. Og dog har de måttet motta hjelp fra mennesker gang på gang, og ved egen hjelp har de aldri kunnet klare seg. Det vitner de også selv om, når hjernen er avkjølet og Guds Ånd er over dem. Jo, Gud ansetter mennesker både til apostler, profeter, hyrder og lærere. Men det er mennesker som har øre til å høre med. Disse har også sinnelag til selv å ville gå veien, så ikke den ene setter seg opp mot den annen. Men der er mennesker som gjerne vil være noe, og som dog er intet. Når de gjennom andre mennesker blir endel opplyst, da tror de seg straks å være lærere. Når slike herremenn — uten oss — nødvendigvis må rettes på for ikke å sette alt i ulage, da kommer man dessverre «deres innbilte høyærverdigheter» for nær. Og da kan man vente å få høre en av disse gamle fraser: «Jeg bryr meg ikke om mennesker».

Nettopp under slike omstendigheter brister leret. Noe går i stykker. Samfunnet brister. Det er slike herrer som «begynner for seg selv». Men det skal bli åpenbart for alle at fremgang får de ikke. For Gud er en rettferdig Gud.

Man kan til en tid fryde seg i Johannes’ lys. Man kan også en tid fryde seg i det lys man får gjennom andre brødre. Men på den dag man vil være «herremann» i dette lys, da blir det bek mørke. Da trenger man mennesker (en engel, en av de tusende) til å lede seg ut av mørket. Atter har man behov for mennesker. Men det skal jo atskillig ydmykhet til for å kunne motta den hjelp man før har forkastet.

Stopp! Se! Hør! Men hør ikke etter Satan. Det er Guds Ånd som skal veilede oss til all sannhet.