267. De to møllesteiner, hvorav den ene ble kastet i havet

Og en veldig engel løftet en sten som en stor kvernstein og kastet den i havet og sa: Så skal Babylon, den store by, kastes ned med hast og ikke finnes mere. Åp. 18, 21.

For å kunne male korn så det blir til mel, må man bruke to møllesteiner. Disse steiner må berøre hverandre, hvis noe skal bli malt.

Akkurat sådan er det også åndelig. Intet blir utrettet hvis vi ikke berører sømmen av hans kledebon. Den ene sten, den sten som ble forkastet av mennesker, det er Jesus Kristus, som er Guds Ord. Den annen sten er forkynnelsen av ordet. Derfor må den som taler i menigheten, tale som Guds ord!

Det er disse to steiner som til sammen skal male frem den åndelige næring.

Nå har man i århundreder hørt møllesteinen male og male i kirker, bedehus og lokaler. Noe av det malte er kanskje blitt til føde for en eller annen, det vil si når forkynneren har våget å la sin møllestein komme helt inn til den store møllestein Jesus Kristus. Men som oftest går møllesteinen hele året rundt med en veldig avstand fra den virkelige møllestein. Intet blir malt. Man hører bare lyden av møllen. For denne møllens lyd blir det som oftest betalt godt. Det kan skatteligningene bevise. Men hva blir utført? Blir menneskene overbevist, straffet og formant slik at de blir bedre? Eller virker møllens sus sådan, at den gjerrige er like gjerrig, den hovmodige like hovmodig, personsanseelsen like stor, gudløsheten tiltagende og spotteren blir mer og mer frimodig? Ja, er det tilfelle, da er møllens arbeide forgjeves, og de som underholder møllen, arbeider også forgjeves. Alt er spilt møye.

Når den ene møllestein, Kristus, er fundamentert i Sion, Hebr. 12, 24, og den annen langt ute i verdens mørke, da kan jo en hel hær av ondskap passere mellom disse to møllesteiner. Man kan gjerne plassere både teatrer og drikkebuler mellom dem, og det er vel intet å undres over at man en dag får oppført mellom disse to møllesteiner det meget omtalte stykke «Guds grønne enger». Pene stykker ser man gjerne spilt, men uff, når det går så altfor vidt.

Hvor er forkynnernes autoritet? Den ugudelige kan tale med myndighet, så det svir; men disse forkrøplete forkynnere står der og måper. Ordene er blitt borte for dem. Pengekjærheten og alt annet avguderi har maktstjålet dem. Deres godt betalte møllestein surrer og går langt ute i mørket — langt borte fra den annen møllestein, som er Guds Ord.

Dog, det kommer en dag da en veldig engel skal løfte deres kvernstein og kaste den i havet, folkehavet. Da skal folkene selv få se at det kun har vært talt menneskeord til dem, og ikke Guds Ord. Men den annen møllestein forblir fremdeles på sin plass i Sion.