257. Seier og nederlag

Å drives av Guds Ånd gir seier, men å drives av sine kjødelige lyster gir nederlag. Kristus er trofast, han seiret, og han vil gi seier. Hvem skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet? Kjærligheten fra hans side står fast. Han viste seg trofast i trengsel, angst, forfølgelse, hunger, nakenhet, fare og sverd. Om da vi kommer ut for disse ting, da skal vi mer enn seire ved ham som elsker oss. Rom. 8, 35—37.

Vet I ikke at de som løper på banen, løper vel alle; men kun en får prisen. Løp da så I kan vinne den. 1. Kor. 9, 24. Hvor mange løper vel på banen i dag? Veien vet vi, den går gjennom forhenget, hans kjød. Det blir altså et løp i selvfornektelse. I det naturlige løp er man avholdende i alt for å vinne prisen. Disse for å vinne en forkrenkelig krans, men vi en uforgjengelig. Paulus løp ikke som på det uvisse; han fektet ikke som en som slår i luften. Men han holdt sitt legeme i trelldom og var avholdende i alt.

De som sto ved glasshavet, hadde seiret over dyret. Det ene dyr kommer opp av jorden etter det annet. Den ene åndsretning følger den annen; men de som bevarer Jesu vitnesbyrd og lar seg lede av Ånden og Ordet, de skal alle seire i kraft av Lammets blod. Åp. 15, 2 — 14, 4 og 5.

Det er ånden i mennesket som gjør mennesket. Guds ånd gir guddommelige krefter. Mens menneskeånden i seg selv er feig og krypende. Derfor kommer vi ingen vei uten Guds Ånds kraft.

Menighetens engel i Pergamum hadde noen hos seg som holdt fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å sette snare for Israels barn, for at de skulle spise avgudsoffer og bedrive hor. Menighetens engel seiret ikke i denne sak. Han ble derfor anmodet om å omvende seg. Åp. 2, 14—16. Å seire personlig, som akerland, er en ting; men å seire som Guds medarbeider, er noe helt annet.

Menighetens engel i Tyatira hadde kjærlighet, tro, tjeneste og utholdenhet. Men samtidig lot han kvinnen Jesabel råde, hun som kalte seg selv profetinne. Hun lærte Herrens tjenere til å bedrive utukt og å spise avgudsoffer. Her skulle han ha grepet sterkt inn og satt en stopper for dette; men han var for feig. Derfor kom han selv under Guds dom.

Vi ser herav at det er ikke noen ganske lett sak å seire. Som Herrens tjener skal man ikke bare seire i sine egne saker og ting, men også i alle forhold som vedrører menigheten. Sørge for å holde alle urene elementer borte. Holde dem utenfor som kommer med fremmed lære. Av samme grunn blir lønnen for seier så ubegripelig stor. Den som seirer: Han skal iføres hvite klær, bli en søyle i Guds tempel. Ta sete med Jesus på hans trone. Ete av den skjulte manna. Han skal få makt over hedningene.

Dersom det ikke gikk an å seire, da hadde Jesus aldri sagt: Den som seirer! Og han hadde aldri gitt så herlige løfter for å seire.

For å seire er det godt å ha gode rådgivere. Kong Joas gjorde det som rett var for Herrens øyne i alle sine dager, i de dager Jojada, presten, veiledet ham. 2. Kong. 12, 2. Joas var meget ivrig for å få istandsatt Guds hus. Han samlet inn en masse penger og beskikket formenn til å forestå arbeidet. Han leide steinhuggere, tømmermenn og kobbersmeder til å utbedre Herrens hus, og de satte huset i stand etter dets forrige mål og gjorde det sterkt.

Årene gikk og presten Jojada ble gammel og mett av dager. Han døde hundrede og tretti år gammel, og man begrov ham i Davids stad hos kongene, fordi han hadde gjort godt mot Israel og mot Gud og hans hus. 2. Krøn. 24, 15 og 16.

Men etter Jojadas død kom Judas høvdinger og kastet seg ned for kongen med bønn om å få drive avguderi. Og kongen kunne ikke motstå disse smigrere, og han føyde dem.

Jojada hadde holdt disse Judas høvdinger på sin plass i sine dager. De hadde samme sinnelag mens han levde, men de fikk ikke makt; for Jojada sto dem imot. Men nå var Jojada borte, og da skulle kong Joas ha stått imot disse ugudelige høvdinger; men det maktet han ikke. Han tillot avguderi, det som han tidligere hadde stått imot. Så forlot de Herrens, deres fedres Guds hus, det som kongen selv hadde istandsatt, og tjente Astarte bildene og de andre avguder.

Og så kom det vrede over Israel for denne synd. Herren sendte profeter til dem og vitnet om deres synd; men de hørte ikke. Så ble Jojadas sønn, Sakarias, iført Herrens Ånd. Han stilte seg på en forhøyning og sa til dem: Så sier Gud: Hvorfor overtreder I Herrens bud? I skulle da ikke bli lykkelige. Fordi I har forlatt Herren, forlater han eder.

Men de sammensvoret seg og steinet ham på kongens befaling. Kong Joas var grepet av en fremmed ånd. Han viste ikke engang barmhjertighet mot Jojadas sønn, den prest som hadde vist ham så meget godt. Men Sakarias sa da han oppgav ånden: Herren se og straffe! Og gjorde ikke Gud det? Jo, da året var til ende dro syrerne opp i et ringe antall, og de kom til Juda og Jerusalem og utryddet av folket alle folkets høvdinger, de som begjærte å få dyrke avgudene, og alt sitt bytte sendte de til kongen av Damaskus. Og på Joas utførte de straffedom. De lot ham tilbake i svære smerter. Kongens tjenere sammensvor seg mot ham, og de slo kongen i hjel på hans seng for å hevne Jojada, prestens sønners blod. Og man begrov ham i Davids stad, men ikke i kongenes grave.

Joas seiret ikke. Han var for feig. De høvdinger med all sin persons anseelse fikk ham til å vike fra Guds bud, fra Guds hus til avgudene. Han ødela derved både seg selv og andre. Han førte nederlag inn over Guds folk. Og han står selv avtegnet i skriftene som en svak person, som man på ingen måte må etterligne.

Vi lærer av alt dette, at vi må stå uryggelig fast og ikke gi etter for smigrerier. Ikke anse personer, men anse Gud og frykt for ham høyere enn alt annet.

Også blant oss finnes personer som har sterk hang til avguderi. D.v.s. til verdslig storhet, persons anseelse o.s.v. De trives utmerket blant de storaktige. Gi akt på disse og hold deg langt borte fra dem. For hos dem finnes kilden til fordervelse. La dem beholde fordervelsen hos seg selv. Bevar du deg ren. La heller flokken skrumpe inn i renhet enn å bli stor med urenhet. Vær du som presten Jojada, som holdt Judas høvdinger med alle sine lyster til avguderi nede alle sine livs dager. Må vi alltid leve i det velbehag Gud uttalte over sin sønn: Dette er min sønn, den elskelige i hvem jeg har velbehag. Hør ham!