252. Bitre røtter

Aller best alt ser så lyst og godt ut i menigheten, så skyter det opp en bitter rot. En eller annen blir misunnelig eller forarget, og så hvisker han om det til en annen som også synes at det er forkjært. Det brer seg videre og videre, og mange blir besmittet.

Dersom man gjorde som nevnt i Hebr. 12, 14 og 15, da ble man visselig spart for slikt:

«Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, uten hvilken ingen skal se Herren, og gi akt på at ikke noen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke noen bitter rot skal vokse opp og volde men og mange bli smittede ved den.»

En bitter rot vil trives, når man ikke jager etter fred med alle. Den vil trives bedre og få mer næring, når man væpner seg til motstand mot en eller annen. Alt dette skjer fordi man trekker seg tilbake fra Guds nåde. Så finner man da i bitterheten feil ved læren, ved personen eller hva som helst formålstjenlig. Men selve årsaken ligger i bitterheten, alt annet er bare våpen i bitterhetens tjeneste.

Korah, Datan og On tok en hop med seg. Og de sto frem for Moses tillikemed to hundrede og femti menn av Israels barn, menighetens høvdinger, utkårne til menighetens møter, ansette menn.

Og de samlet seg imot Moses og imot Aron og sa til dem: «Det får nå være nok; for den hele menighet er alle sammen hellige, og Herren er midt iblant dem, hvorfor opphøyer I eder over Herrens forsamling?» 4. Mos. 16.

Ja, her har vi en kraftig bitter rot. Du kan tro den hadde gjæret lenge før den ble så moden at den kunne stå frem som på denne dag. Hvor megen mistanke og hvor mange skjeve blikk hadde ikke Moses og Aron fått døyve. Men nå var roten moden til å bli ført frem for alle Israels barns øyne.

Neste dag kom oppgjøret. Herren talte til Moses og Aron og sa: Tal til menigheten og si; Gå bort rundt omkring fra deres boliger. Og jorden opplot sin munn og oppslukte dem og deres boliger. Og en ild fór ut fra Herren og fortærte de to hundrede og femti menn.

Årsaken til denne kraftige bitre rot var misunnelse. Herren talte ikke bare til Moses, mente de. De sa videre: Er det for lite, at du har ført oss opp av et land som flyter med melk og honning for å la oss dø i ørkenen, siden du endog vil gjøre deg til hersker over oss?

Det samme gjentar seg alle vegne hvor en Guds menighet blomstrer opp. Onde mennesker brygger opp en bitter rot. Folk som aldri har vært benyttet av Gud, blir plutselig så store, og sin kraft henter de nedenfra og fra de besmittede. Det er ikke guddommelige krefter de har, heller ikke guddommelig lys, men noe de har laget sammen for anledningen. De som slutter seg til dem, blir derfor også dåret.

Korintierne var blitt oppblåst. 1. Kor. 5, 2. De var kloke, sterke og hedret; mens Paulus var blitt en dåre for Kristi skyld. Men hvor hadde korintierne sine levende anbefalingsbrever? For hvem var de fedre? Her ble de langt akterutseilt. Og allikevel krevde de bevis for at Kristus talte i ham. 2. Kor. 13, 3.

Korintierne hadde latt seg dåre. For om det kom noen til dem og forkynte en annen Jesus, som Paulus ikke hadde forkynt, eller om de fikk en annen ånd som de ikke tidligere hadde, eller et annet evangelium, som de før ikke hadde mottatt, da ville de gjerne tåle det. 2. Kor. 11, 4.

Den bitre rot hadde krefter i seg til å kunne frarøve dem alt, nemlig: Jesus, Ånden og evangeliet. I stedet bød den bitre rot på: En annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium.

Hvor fryktelig! Man må derfor prøve alt det man hører. Ikke alle er lærere. Dersom noe går imot det man hørte fra begynnelsen, det som gjorde oss lykkelige, da må man være på vakt.

Apostlene visste om at det etter deres bortgang ville oppstå menn som talte forvente ting. Derfor sier også Peter: Men jeg vil gjøre meg flid for at I til enhver tid etter min bortgang skal kunne minnes dette. 2. Pet. 1, 15.

Når «akerlandet» blir alene en tid, og Guds medarbeidere ikke er til stede eller fullt våkne, da har Satan i lysets engels skikkelse lett for å gi åpenbarelser, som fører til fortapelse. Kjennetegnet på dette er at broderkjærligheten blir borte, man vil trumfe igjennom «sitt lys», det som i sannhet er mørke, og så vokser den bitre rot.

Absalom iverksatte en sådan bitter rot mot sin fader David; men det endte med at han ble hengende etter håret i et stort eiketre uten å ha det minste feste under sine føtter, mens muldyret han red på, løp sin vei. 2. Sam. 18, 9.

Således går det hver den som setter seg opp mot det bestående og det av Gud godkjente arbeid, som kaster fordervelse inn i Guds akerland. De får intet fotfeste, eller de går under ved Korahs gjenstridighet.

Må Gud fri sitt folk fra all denne fordervelse, så vi meget mer må beflitte oss på å bevare åndens enhet i fredens samband, og ikke unnlate å komme sammen. For vi skal vokse opp sammen med de andre til en Guds bolig i ånden. Den innbyrdes hjelp redder fra undergang, og menighetens tukt bringer visdom.

Dersom noen unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham.