245. Helliggjørelsens Nådeverk

Hvor man dog gir seg av med å tolke skriftene uten å ha Åndens åpenbarelse. I det lys som er mørke tror man seg å være lys og å kunne sprede lys. Hvilket bedrag. Jeg har nylig lest noe i en ny bok som heter «Helliggjørelsens Nådeverk»; På side 122, nederst på siden står: «Hver gren på meg», sier Jesus, «som ikke bærer frukt, den renser han, for at den skal bære mere frukt». Joh. 15, 2.

I Bibelen står der: Hver gren på meg, som ikke bærer frukt den tar han bort, og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mere frukt.

Når man nå utgir en ny bok om helliggjørelse, understreker og antagelig leser et par ganger korrektur, da er det merkelig at man ikke ser en så stor feil som dette: «Hver gren på meg, som ikke bærer frukt, den renser han, for at den skal bære mere frukt».

Når grenen ikke bærer frukt kan det vel neppe bli tale om å bære mere frukt. Når et menneske døpt med Ånden til å være ett legeme med Kristus, men er slapp og likegyldig med sin gudsfrykt, så han ikke øver seg i tro, kjærlighet, tålmodighet osv., og bare tenker på jordiske ting og på sitt eget velvære etter kjødet, skulle da Gud rense en sådan gren? Nei, det må være noe galt. Forfatteren må ha løpt avgårde med en bommert uten å ha tenkt mere over det; for det strider ikke alene mot Ånden i skriftstedet, men også mot bokstaven.

Men så står der på side 12 noe som absolutt må være en begrepsfeil. At man ikke forstår det annerledes, kan forstås og tilgis, men når man skriver en lærebok om helliggjørelse og så fortolker Skriften feilaktig, da bør det påtales.

Det står: «Men skulle han (Jesus) et øyeblikk trekke seg tilbake, så vi kom utenfor nåden — utenfor forsoningen, da ville vi stå ubeskyttet, svake og udugelige, som mannen i Rom. 7, 14—24, som var «kjødelig, solgt under synden», og som vel hadde viljen til det gode, men som ikke maktet det, men gjorde dessverre det onde som han ikke ville, og til syvende og sist sank sammen i et fortvilelsens rop: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» At dette kun var et tenkt forhold som Paulus visst nok hadde gjennomlevd, men ikke befant seg i den gang han skrev det, faller av seg selv, for han svarer på dette rop: «hvem»? — «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre».

I Bibelen står det helt annerledes. Det står nemlig sådan: Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske. Rom. 7, 22. Mannen i Rom. 7. kapittel hadde altså et innvortes menneske som endog hadde lyst til Guds lov. Men «den nye bok» sier at mannen i Rom. 7 sto ubeskyttet utenfor nåden og utenfor forsoningen. Mon det innvortes menneske var blitt til uten nåde og uten forsoning? I Rom. 7, 23 heter det: Men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.

Hvem på den ganske jord har ikke syndens lov i sine lemmer? Hører man ikke ofte nok at åndsdøpte mennesker faller i hor. Mon det ikke er syndens lov i lemmene som gjør seg overordentlig virksom, så endog sinnet blir dratt med? Mon ikke også Jakob skriver til Guds folk i atspredelsen: Hvorfra kommer all ufreden i blant eder? Er det ikke av eders lyster som fører krig i eders lemmer?

Vi ser altså at den annen lov i lemmene som oftest tok Guds folk til fange og tvang dem til å gjøre ting som stred mot Åndens lov. Dette var også tilfelle med korintierne. Å nei, Paulus fantaserer nok ikke om et tenkt forhold. Han skriver bare realiteter, men det skal et sannhetskjærlig sinn til å kunne medgi at så er tilfelle. Åndens dåp og tungetale hadde ikke drevet Paulus fra sans og samling, så han fantaserte seg i beruselse inn i tenkte forhold. Nei, han så og erkjente en annen lov i sine lemmer. Når vi f.eks. skal vokse i kjærlighet, i tålmod, i gavmildhet osv., da må det vel finnes hos oss meget som skal renses bort. Ta f.eks. kjærlighet. Kunne man ikke utvise mer kjærlighet? Blir man ikke nå og da tatt til fange av ukjærligheten, av utålmodigheten og av for liten gavmildhet. Lysten til det gode har man ifølge det innvortes menneske, men den annen lov tvinger som oftest mennesket til å gjøre det man etter sitt opplyste sinn hater. For et opplyst menneske burde dette ikke være vanskelig å forstå.

Så utbryter Paulus i Rom. 7, 24: Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?

Hva er så «dødens legeme»? Jo, det er det legeme som skal dø eller forvandles ved Kristi gjenkomst, naturligvis. Hvis du ennå er i tvil, så ta en knappenål og stikk deg hvor som helst i kroppen, så finner du det «dødens legeme».

Altså, så lenge apostelen befant seg i legemet, så var også den annen lov i dette legeme. Og det er vel ikke vanskelig å se. Det skal bare litt kjærlighet til sannheten til og litt godvilje, så ser man den annen lov i lemmene hos seg selv, sin hustru, sine barn, selv om de er aldri så åndsfylte. Vi har et kjød som strider imot Ånden. Derfor også disse utallige partier blant de kristne. Det kunne nok være godt for oss alle å bli kvitt dette dødens legeme. La oss ikke si det var noe tenkt av apostelen.

Så skriver forfatteren av «Helliggjørelsens Nådeverk»: «Han svarer på dette rop: hvem? «Gud være takk ved Jesus Kristus vår Herre».

Nei, og atter nei; det stemmer ikke; for Rom. 7, 24 og 25 lyder således:

«Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?

Gud være takk ved Jesus Kristus vår Herre! — Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.»

Det er noe søkt å si at Jesus Kristus skal fri meg fra dette dødens legeme i denne forbindelse. Tvert om takker apostelen Gud ved Jesus Kristus vår Herre for, — når det ikke kan være annerledes at han får tjene Guds lov med sitt sinn og syndens lov med sitt kjød.

Jeg har aldri lest eller hørt at man kan tjene Guds lov med sitt kjød. Jeg vet ikke om forfatteren av «Helliggjørelsens Nådeverk» kan klare det? Jo, jeg vet at han ikke makter det; for i kjødet bor intet godt. Rom. 7, 18. Men at kjødet gir seg utslag, det ser vi klart av Rom. 8, 13, hvor man ved Ånden skal døde legemets gjerninger for å kunne leve. Det må jo være mennesker med Guds Ånd i sitt hjerte som kan døde legemets gjerninger ved Ånden. Men gjerninger som skal dødes, må jo komme fra kjødet. Dette burde man vite, når man skriver bøker om helliggjørelse. De åpenbare kjødets gjerninger er man korsfestet for, Gal. 5, 19; men de ubevisste legemets gjerninger gjør seg fremdeles gjeldende. Derfor også de utallige formaninger. Jeg tviler ikke på at forfatteren av «Helliggjørelsens Nådeverk» gjør det så godt han etter omstendighetene kan for å tjene Guds lov med sitt sinn; men jeg er likeså sikker på at han tjener syndens lov med sitt kjød. Det ser vi jo også derav at han gir seg av med å forklare skriftsteder i Rom. 7. kapittel som han på ingen måte har Åndens lys over. Han forklarer seg da på en kjødelig måte og tjener syndens lov med sitt kjød; for han går utover sitt lys og sitt mål og tar den menneskelige uopplyste fornuft til hjelp. Men det duger ikke!

Der er i «Helliggjørelsens Nådeverk» også skrevet meget som er sant og godt; men det gjør ikke at feilene rettes.

Så lenge apostelen befant seg i dødens legeme, det legeme som skal dø, så fulgte den annen lov i lemmene med ham. Og det gjør den hos oss alle. Kun skal vi med vårt opplyste sinn ikke tjene syndens lov, men Guds lov. Dette er frigjørelsen fra syndens og dødens lov som er nevnt i Rom. 8, 2.

Når vi leser Rom. 7. kapittel, da leser vi ikke om et tenkt forhold; men om virkeligheter, som kun de forstår som elsker sannheten, selv når det gjelder egen dårlighet. Men også dette er skjult for de som vil være vise og forstandige og tykkes seg å forstå noe.

Kun disse få ord denne gang om den til offentlig bruk utgitte nye bok «Helliggjørelsens Nådeverk».