240. Dette er veien, vandre på den

Jesus er blitt mellommann for en bedre pakt. Det ble han, fordi han tok den bedre pakt opp i seg selv ved å vandre i den og oppfylle den.

Hvert bud i den gamle pakt ble bestenket med blodet av kalver og bukker, både boken selv og alt folket. Hebr. 9, 19. Jesus fikk som den første av de mange brødre Guds lover innskrevet i hjerte og sinn. Oppfyllelsen av disse lover krever ikke kalver og bukkeblod, men Jesu eget kostelige blod. Hvert bud i hjerte og sinn kostet blod. Derfor er også den lov som er innskrevet i vårt hjerte og sinn bestenket med blod. Vandrer vi på lydighetens vei, på Guds buds veier, da vil vi finne at budet er virksomt like til blodet. Dette er å stride mot synden inntil blodet. Her fremtreder for bevisstheten det vitnesbyrd som Gud vitner om sin sønn, det vitnesbyrd som beseirer verden, troens vitnesbyrd, nemlig: Ånden, vannet og blodet. 1. Johs. 5, 7 og 8. Dette er det endelige vitnesbyrd. I det vitnesbyrd er Guds vilje skjedd og alt Guds råd fullbyrdet. Dette vitnesbyrd gir full oppreisning til himmelsk herlighet, og i dette vitnesbyrd uttalte «Mesteren»: «Det er fullbrakt.» Dette er dommens vitnesbyrd hvori og hvoretter «Menneskesønnen» skal dømme alt kjød. Her er forhenget revnet fra øverst til nederst, her er intet skjult, men alt blottet og utspent. Derfor også denne endelige og rettferdige dom. Derfor også den alt beseirende Herre, Vår Herre Jesus Kristus. For Ånden, vannet og blodet er Jesu vitnesbyrd, hvilket er ett gjort med Guds Ord, som igjen er Guds vilje.

Under vår fremtrengen mot dette vitnesbyrd og i dette vitnesbyrd er han vår Talsmann og Yppersteprest. Og det kan ingen annen enn han være, fordi ingen annen har gått denne vei helt inn i det aller helligste. Hvert bud Faderen ga ham, besegler han med sitt dyre blod. Derfor heter det også til oss: Jeg byder deg for Guds åsyn, som holder alle ting i live, og for Kristus Jesus, som vitnet den gode bekjennelse for Pontius Pilatus, at du holder budet uplettet, ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Tim. 6, 13 og 14.

Pontius Pilatus hadde makt til å korsfeste Jesus og makt til å slippe ham fri, sier han selv. Men den gode bekjennelse hos Jesus var at han overlot seg til sin Faders vilje, idet han svarte: Du hadde aldeles ingen makt over meg, hvis den ikke var gitt deg ovenfra. Han mottok ikke utløsning av Pontius Pilatus.

Når nå vi skal holde budet uplettet og ulastelig og budet som var gitt til liv, finnes å være oss til død da kommer det alltid ved enden av budet, når dødsdommen skal eksekveres, en Pontius Pilatus og tilbyr oss å slippe, i det han sier: «Jeg har makt til å slippe deg fri.» Dette «spar deg selv» er røsten fra Pilatus, mens Guds røst i budet fører inn i døden. Dette er den nye og levende vei, vandre på den!

Den gamle pakt hadde brennofre og syndofre, kalver og bukkeblod. Men i den nye pakt heter det: Et legeme laget du for meg. I dette legeme skal nå Guds vilje fullbyrdes, ved tro. Det skjedde hos Jesus, og det skal skje i oss. Ofrene ligger i legemet, derfor ligger også blodet i legemet. Offeret er ikke fullbrakt uten ved blods utgytelse. Dette er Kristi offer, Kristi lidelser og Kristi død fullbrakt i vårt dødelige kjød. Det er veien som fører til at Jesu liv åpenbares i vårt dødelige kjød. Det er gudfryktighetens vei, lydighetens vei, Guds vei som det tales ille om, den vei som fører til «Kristus åpenbart i kjød.» Ja, denne vei er overvinnernes vei, all verdslig ånds beseirende vei, all kjødelig religiøsitets doms vei. Målestokken «Kristus åpenbart i kjød» dreper alt religiøst «finn på makeri», derfor er Guds vei hatet og blir i alle dager talt ille om. Men for oss som tror, er denne vei i Kristi lidelser herlighetens vei, Guds krafts vei, fryktløshetens vei, Guds åpenbarelsers vei, åndssamfunnets vei med Faderen, Sønnen og alle hans etter kjødet korsfestede hellige og ulastelige. Dette er veien, hvor praksis og Guds teorier smelter sammen til Guds visdom, Kristus åpenbart i kjød. Som første gang så alle andre ganger, hvor noe menneskebarn i kjød og blod betreder den korsbelakte troens vei, ofrenes vei, gjennom forhenget, hans kjød.

Intet rivende dyr vandrer på denne vei, ingen som øver svik og løgn, ingen bedrager, ingen morder. I 5. Mos. 15, 4 heter det: Ingen iblant eder bli en tigger; for Herren skal meget velsigne deg i det land som Herren din Gud gir deg til arv å eie. Er legemet fremstillet som et Gud velbehagelig offer, da trengs ikke så meget. Rom. 12, 1. Om Judas Iskariot heter det i Salme 109, 10: og la hans barn vanke hit og dit og tigge, og la dem fra deres øde hjem søke om føde. Guds vei er ofrenes vei, det er ikke tiggeriets vei. Vi skal gjerne meddele og gjøre godt, så tiggeriet blir overflødig. Husk det, og vær våken!

Men når man ikke vandrer i Guds vilje, da kommer mangel på alt, for det heter: Og du skal tjene dine fiender som Herren skal utsende imot deg, i hunger og i tørst, i nakenhet og i alle hånde mangel. 5. Mos. 28, 48. Til gjengjeld heter det: Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få det annet i tilgift (nemlig, alt hva vi trenger til livets opphold).

Vi må etter dette gå ut fra at ingen næringsdrivende tigger vandrer på den nye og levende vei. Alle gir og blir gitt. Skjønne herlige liv og frydefulle vei. Vandre på den!