232. Sann frihet — Falsk frihet

Ved kunnskapen om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft, og ved de største og dyreste løfter har vi fått alt som hører til liv og gudsfrykt, 2. Pet. 1, 3. Derfor søker også den falske frie ånd ved sin kunnskap å fordreie Guds kunnskap til løgn for å føre de sjeler for hvem Kristus er død, hen i fortapelse. Alle som i sitt indre nærer en hemmelig frykt for korset, viker nødvendigvis av i retning av falsk frihet.

Likesom Kristus gir åpenbarelser i sitt lys og i sin kunnskap, så gir også det falske lys åpenbarelser i sine hemmelige avvikelser. Og da mennesket gjerne vil ha en lettere vei enn «korsets vei» så vinner slike lærdommer som dette «at syndelegemet ble uttatt ved åndens dåp», en kjærkommen inngang. Man er da med et eneste slag ferdig med lidelsene i kjødet. Alle formaninger blir overflødige. Jesus gikk korsets vei, og så slipper vi. En slik lære fører selvfølgelig til fortapelse, og bakom den står Satan i en lysets engels skikkelse. Det er kun uærlige mennesker som lar seg bedra av dette falske lys, som gjør blodets rensende kraft ganske overflødig. For hva skal vel blodet rense bort, når synden i kjødet er uttatt??? Man skulle da være som Kristus etter oppstandelsen. Men er nå det tilfelle hos de mennesker som fører denne falske lære? Ak! Nei. Tross læren om at syndelegemet er uttatt, finner man åpenbare synder av alle slags. Synder som må henregnes til kjødets gjerninger, Gal. 5, 19. At man enda, når man ser slike ting for sine øyne, kan holde fast på slike fordummende, og av Gud og alle oppriktige mennesker samt av skriftene selv fordømte lærdommer, er mer enn sannhetskjærlige mennesker kan la passere uimotsagt.

Guds sanne lys sier oss, at i vårt kjød finnes intet godt, at vi har en egenvilje å fornekte, et kjød å korsfeste samt et syndelegeme som skal bli til intet, Rom. 6, 6.

Som oftest når man i en forsamling nevner et eneste ord om å etterfølge Kristus, da roper alle de av det falske lys og ånd besnærede: «Predik Kristus»!!! Med dette «predik Kristus» mener de da at Kristus er gått veien, for at vi skal slippe. Men Paulus gikk veien, og han formaner: I vet jo selv, hvorledes I bør etterfølge oss; for vi levde ikke utilbørlig iblant eder, 2. Tes. 3, 7.

Men hvem iblant den skare som lærer at syndelegemet er uttatt, tør driste seg til å si:

Etterfølg meg, som jeg har etterfulgt Kristus!? 1. Kor. 4, 16. 1. Tes. 1, 6. 2. Tes. 3, 9.

Slike mandige ord kan kun uttales av oppriktige sjeler, som selv vandrer på korsets vei, og som gir seg selv til forbilde for hjorden. Kun disse er de sanne hyrder, hvis røst alle Kristi får har opplatte ører for å kunne høre. Alle hyklere og løgnere løper etter røsten av de falske hyrder, som forkynner fred! fred! fred! Syndelegemet er uttatt! Fred, fred.

Men jeg tenker det skal bli annet enn fred! fred! på den dag Kristus åpenbares. Når det kan bli slik ufred på den dag en av hans disipler åpner sin røst, tenk hvor meget mer skrik blir det ikke på den dag Mesteren lar sin røst høre til alle de som ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. —

Satan er en mørkets fyrste og Guds lys er ikke i ham. Når han derfor arbeider med sitt irrlys, så er det kun til lettelse for det kjød som skulle være korsfestet og som skulle lide døden. Det er «spar deg selv» om igjen. Salig derfor hver den som har sinnelag til å kunne si: Vik bak meg Satan; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører mennesket til.

Kristus åpenbart i kjød skaffet ham selv lidelser i kjødet, og det skaffer lidelser i alt kjød, hvor han åpenbares. Men det falske lys åpenbart i kjød skaffer lettelser og frihet for kjødet, og denne slags frihet er i sannhet en falsk frihet.

Den frihet hvormed Kristus frigjør oss, får legemet med. For Kristus hadde et legeme, og dette ble ofret. Hvor Kristus åpenbares i kjød, har han alltid et legeme å ofre, en vilje som skal dø, et kjød å korsfeste. Her blomstrer «Åndens frihet» Rom. 12, 1. Rom. 6, 12 og 13 samt 19. Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men får da Sønnen frigjort eder, da er I virkelig fri. Altså, virkelig fri er kun den som makter å fremstille sitt legeme til rettferdighetens tjeneste. Hver den som får kroppen med i sin tjeneste for Gud, er rettferdig likesom han er rettferdig. En sådan person er virkelig fri for lovens fordømmelse, og Guds velbehag hviler over ham.

All annen frihet er falsk frihet, og gir Satan et legeme å arbeide med.

Den sanne frihet gir Kristi Ånd som bor i oss, et legeme å arbeide med.